NORSK

GRAMMATIKK

FOR INTERNASJONALE STUDENTER

Nivå 1

SUBSTANTIV

Substantiv, kjønn

Norske substantiver har tre kjønn (genus).
Kjønnene har ulik artikkel:

•

Hankjønn: en gutt, en mann, en bil, en by

•

Hunkjønn: ei jente, ei klokke, ei dør*

•

Intetkjønn: et barn, et sted, et land

Det er ikke mange regler for hvilket kjønn et substantiv har. Man må lære artikkelen sammen med
ordet.
* Hunkjønnsord kan ha artikkelen en slik som hankjønn, særlig i formelt språk

Ubestemt artikkel

Noen endelser (suffikser) bestemmer kjønn. For eksempel:
hannkjønn (en) er ord som slutter på:

•

-sjon

•

-het

•

-else

•

-dom

Intetkjønn (et) er ord som slutter på:

•

-em

•

-gram

•

-tek

•

-eri

•

-mål

Substantiv med og uten artikkel

Vi bruker ikke artikkel når substantivet forteller hva subjektet er eller vil bli:

•

Jeg er lærer.

•

Han er amerikaner.

•

Hun vil bli journalist.

1

Når substantivet forteller om en annen person enn subjektet, har vi artikkel:

•

Jeg kjenner en lege.

•

Vi møtte en amerikaner.

•

Hun snakket med en journalist.

Når substantivet er subjekt, skal vi ha artikkel:

•

En lege hjalp meg.

•

En amerikaner fikk jobben.

•

En journalist ringte henne.

Flertall

De fleste substantiv slutter på (e)r i ubestemt form flertall:

•

Hankjønn: en bil – mange biler

•

Hunkjønn: ei dør - mange dører

•

Intetkjønn: et eple – mange epler

Navn på personer, som slutter på –er, får –e i flertall:

•

en lærer – mange lærere

•

en inder – mange indere

Ord som slutter på –el, får sammentrekning:

•

en sykkel – to sykler

Flertall

Noen substantiv får ikke endelse i ubestemt form flertall. Det gjelder intetkjønnsord med én
stavelse:

•

et år - mange år

•

et ord - mange ord

Det gjelder også en del andre ord med en stavelse :

•

en feil

•

en ting

•

en sko

•

en ski

•

ei mus.

Det gjelder også mange ord for valuta og mål:

•

en euro - mange euro

Flertall

Noen substantiv har en spesiell form i flertall. Den formen må bare læres

2

Substantiv med uregelmessig bøyning

Noen mønstre:
a - e

•

ei natt - netter

•

ei and - ender

•

en hovedstad – hovedsteder

•

ei strand – strender

•

ei tang – tenger

•

ei tann – tenner

•

en mann - menn

•

ei hand – hender

•

en far – fedre

o – ø

•

ei mor - mødre

•

en bror – brødre

•

ei bok – bøker

•

en fot – føtter

•

ei rot - røtter

•

en bot - bøter

•

en bonde – bønder

å – e

•

ei hånd – hender

a – ø

•

ei datter – døtre

e - æ

•

et kne – knær

•

et tre – trær

•

et håndkle - håndklær

•

et lommetørkle – lommetørklær

Bøyning av substantiv, bestemt form

Entall

Flertall

ubestemt

bestemt

ubestemt

bestemt

en bil

bilen

biler

bilene

ei jente

jenta

jenter

jentene

et fjell

fjellet

fjell

fjellene

et barn

barnet

barn

barna

en baker

bakeren

bakere

bakerne

3

et rom

rommet

rom

rommene

Hankjønnsord får vanligvis –en i entall og -ene i flertall
Hunkjønnsord får vanligvis – a i entall og -ene i flertall
Intetkjønnsord får vanligvis –et i entall og - ene i flertall
Hvis et ord slutter på -e, blir den borte før endelsen. (ei jente – jenta)
Barn skal ha –a i bestemt form flertall.
Andre intetkjønnsord kan ha –a i flertall (fjellene eller fjella)
Hunkjønnsord kan ha –en som hannkjønnsord (boka eller boken) .
Personbetegnelser på –er får – e i ubestemt form og –ne i bestemt form flertall.
Ord som slutter på kort vokal+m, har -mm når det kommer vokal

Bruk av ubestemt og bestemt form

Vi bruker ubestemt form når vi introduserer noe nytt:
Vi har et fint kjøkken.
Det er et fint kjøkken i leiligheten.
Vi bruker bestemt form når det er klart hva vi snakker om:
Kjøkkenet er fint. (Man skjønner at det er kjøkkenet i leiligheten.)
Noen ganger er et ord nevnt først i ubestemt form:
Leiligheten har tre rom. Rommene er små.
Men det er ikke nødvendig:
Jeg liker best kjøkkenet. Utsikten fra vinduet er så fin.
Vi forstår at det må være utsikten fra vinduet i kjøkkenet.

Bruk av ubestemt og bestemt form

Noen ganger bestemmer ordene foran eller etter substantivet om substantivet skal ha ubestemt
eller bestemt form, for eksempel:

Ubestemt form:

Bestemt form:

Pers hus er stort.

Huset til Per er stort.

Mitt hus er lite.

Huset mitt er lite.

Hvilket hus er det?

Dette huset er fint.

De har tre sønner.

To av sønnene bor hjemme.

Vi har mange oppgaver.

Mange av oppgavene er lette

Bestemt og ubestemt form

•

mange + flertall, ubestemt form

•

noen+ flertall, ubestemt form

•

mange av+ flertall, bestemt form

•

alle+ flertall, bestemt form (i en bestemt gruppe)

•

alle+ flertall, ubestemt form (generelt)

•

hvilken+ entall, ubestemt form

•

hvilke+ flertall, ubestemt form

•

vår+ entall, ubestemt form

•

disse+ flertall, bestemt form

•

denne+ hankjønn/hunkjønn, entall, bestemt form

Genitiv

4

Vi danner genitiv ved å sette s til et substantiv:

•

Norges hovedstad

•

Lærerens bok

•

Tors kone

NB Substantivet etter genitiven står i ubestemt form.

Bestemt:

Ubestemt:

boka til Hamid

Hamids bok

barna til læreren

lærerens barn

Sammensatte substantiv

Et substantiv er ofte satt sammen av to eller flere ord. Det siste ordet er hovedordet. Det første
forteller mer om hovedordet.
Ei bok kan være

•

ei skolebok

•

ei lesebok

•

ei skrivebok

•

ei kriminalbok

•

ei grammatikkbok

•

ei fotballbok osv.

Noen ganger har vi en s eller en e mellom ordene: ei ungdomsbok, ei barnebok

P

RONOMEN

Personlige pronomen

Entall

•

1. person jeg

•

2. person du

•

3. person hun (jente, dame)

•

3. person han (gutt, mann)

Flertall

•

1. person vi

•

2. person dere

•

3. person de

Pronomen, 3. person

Vi bruker han om personer som er gutter eller menn.
Vi bruker hun om personer som er jenter eller kvinner.

Når vi ikke snakker om personer:
Vi bruker den om substantiv som er hankjønn og hunkjønn(en og ei).

5

Vi bruker det om substantiv som er intetkjønn(et).

Flertall
Vi bruker de både om personer og ting.
Stor bokstav først i setningen, liten ellers: Han er her. Hvor er han?/

Personlige pronomen, objektform

Mange personlige pronomen har en annen form når pronomenet ikke er subjekt i setningen:

•

Jeg (subjekt) liker deg (objekt).

•

Du (subjekt) liker meg (objekt).

•

Jeg snakker til deg (etter preposisjon).

Subjekt

Objektform

jeg

meg

du

deg

hun

henne (jente, dame)

han

ham/han (gutt, mann)

den

den (hankjønn og hunkjønn)

det

det (intetkjønn)

vi

oss

dere

dere

de

dem

Seg

I 3. person (han, hun, de) har vi en spesiell objektsform av pronomen, når subjekt og objekt er
samme person

•

Hun liker seg her.

•

Han har på seg nye klær.

•

De må vaske seg.

Men dersom subjektet og objektet er ulike personer, bruker vi vanlig objektform

•

Vi liker henne.

•

Mora tar på ham nye klær.

•

Faren må vaske dem.

Påpekende pronomen (demonstrativt pronomen)

•

Hankjønn: denne (bilen)

•

Hunkjønn: denne (kaka)

•

Intetkjønn: dette (huset)

•

Flertall: disse (bilene, kakene, husene)

Eiendomspronomen (possessiv pronomen)

6

Noen eiendomspronomen er ubøyelige. De har alltid samme form.

Eier

Hankjønn

Hunkjønn

Intetkjønn

Flertall

(Han ) bilen hans

mora hans

huset hans

vennene hans

(Hun)

bilen hennes

mora hennes

huset hennes

vennene hennes

(Dere) bilen deres

mora deres

huset deres

vennene deres

(De)

bilen deres

mora deres

huset deres

vennene deres

Eiendomspronomen (possessive pronomen)

Noen eiendomspronomen bøyes etter substantivet:

Eier

Hankjønn

Hunkjønn

Intetkjønn

Flertall

(Jeg)

bilen min

mora mi

huset mitt

vennene mine

(Du)

bilen din

mora di

huset ditt

vennene dine

(Vi)

bilen vår

mora vår

huset vårt

vennene våre

Refleksivt eiendomspronomen

Pronomenet sin bøyes etter substantivet:

"Eier"

Hankjønn

Hunkjønn

Intetkjønn

Flertall

(Han )

bilen sin

mora si

huset sitt

vennene sine

(Hun)

bilen sin

mora si

huset sitt

vennene sine

(De)

bilen sin

mora si

huset sitt

vennene sine

I tredje person (hun, han, de) bruker vi sin når subjektet "eier" objektet.

•

Han skal selge bilen sin. (Han eier bilen.)

•

Hun skal selge bilen sin. (Hun eier bilen.)

•

De skal selge bilen sin. (De eier bilen.)

(Han skal selge bilen hans betyr at han skal selge en annen manns bil.)

•

Hun besøker vennene sine. (De er hennes venner.)

•

Han besøker vennene sine. (De er hans venner.)

•

De besøker vennene sine. (De er deres venner.)

(Hun besøker vennene hennes betyr at hun besøker en annen dames venner.)

Refleksivt eiendomspronomen, sin

I tredje person (hun, han, de) bruker vi sin når subjektet "eier" objektet.
Pronomenet sin bøyes etter substantivet

"Eier"

Hankjønn

Hunkjønn

Intetkjønn

Flertall

Hun liker

bilen sin

mora si

huset sitt

vennene sine

Hun skal selge huset sitt. (Hun eier huset.)

Hennes

Vi bruker hennes i subjektet:

7

Familien hennes bor i England. Barna hennes går på skolen.
(Vi bruker også hennes når subjektet ikke ”eier” objektet:
Jeg vil kjøpe huset hennes.
Anna skal selge huset hennes betyr altså at hun skal selge en annen dames hus.
Anna skal selge huset sitt betyr at hun skal selge det huset hun eier. )

Refleksivt objekt, seg

I 3. person (han, hun, de) bruker vi seg når subjekt og objekt er samme person.
Hun liker seg her.
(Men dersom subjektet og objektet er ulike personer, bruker vi vanlig objektform:
Hun liker henne betyr at hun liker en annen jente eller dame.)

VERB

Presens

Infinitiv +

r

= Presens

Infinitiv:

Presens

å spise

spiser

å gå

går

Noen få verb har spesiell form i presens

Infinitiv:

Presens

si

sier

være

er

gjøre

gjør

spørre

spør

vite

vet

Infinitiv

Infinitiv står i ordbøker og forteller hva et verb betyr.
Infinitiv kan ikke stå alene som verb i en setning.

Vi bruker infinitiv etter verbene vil, skal, kan, må og bør.
Jeg kan snakke norsk. Dere må lese mer.

Vi bruker også infinitiv etter en del andre verb. Da må vi ha å foran infinitiven.
Jeg liker å lese. Jeg pleier å spise klokka to.

Presens

Nesten alle verb slutter på -r i presens.
Presens står som verb i en setning og forteller om noe som skjer nå eller vanligvis.

Jeg leser norsk. Vi spiser alltid klokka to.

Vi bruker også presens om framtid, særlig med verb som forteller om bevegelse eller forandring:
Jeg kommer i neste måned. Vi drar til India i juni.
Være + adjektiv: være syk, være sulten

8

Pluss: være 10 år (gammel)
Ha + substantiv: ha feber, ha venner
Pluss: ha det bra, ha mye å gjøre, ha vondt

Modalverb

•

Hun vil snakke norsk. (Hun ønsker å snakke norsk.)

•

Hun må snakke norsk. (Hun er nødt til å snakke norsk.)

•

Hun kan snakke norsk. (Hun har lært å snakke norsk. Det er mulig å snakke norsk.)

•

Hun bør snakke norsk. (Det er bra hvis hun snakker norsk.)

•

Hun skal studere norsk. (Det er planen.)

Framtid

Vi kan bruke skal + infinitiv for å uttrykke planer for framtida.
Subjektet kan komme mellom skal og infinitiven:

Jeg

skal

lese

i morgen.

I morgen

skal

jeg

lese.

Preteritum

Regelmessige verb har disse endelsene i preteritum:
-te

•

lese - leste

•

spille - spilte

Slik bøyer vi mange verb med én konsonant foran –e i infinitiv
og noen verb med to like konsonanter.

-et

•

vaske - vasket

•

snakke - snakket

Slik bøyer vi mange verb med to konsonanter foran e i infinitiv.*

-de

•

leve - levde

•

pleie - pleide

Slik bøyer vi mange verb med v eller ei foran e i infinitiv.

-dde

•

bo - bodde

•

bety betydde

Slik bøyer vi noen verb som slutter på andre vokaler enn –e i infinitiv.

9

*Vi kan ha endelsen -a i stedet for –et: vaske – vaska, snakke – snakka

Uregelmessige verb

Mange verb har spesielle former i preteritum:

Infinitiv

Preteritum

være

var

sitte

satt

skrive

skrev

drikke

drakk

gå

gikk

komme

kom

se

så

legge

la

sove

sov

Flere uregelmessige verb

Uregelmessig bøyning
Mange verb har uregelmessig bøyning:

Infinitiv

Preteritum

Perfektum

be

ba(d)

har bedt

bli

ble

har blitt

dra

dro(g)

har dratt

drikke

drakk

har drukket

dø

døde

har dødd

falle

falt

har falt

finne

fant

har funnet

forstå

forsto(d)

har forstått

fortelle

fortalte

har fortalt

få

fikk

har fått

gi

ga(v)

har gitt

gjøre

gjorde

har gjort

gå

gikk

har gått

ha

hadde

har hatt

hjelpe

hjalp

har hjulpet

holde

holdt

har holdt

komme

kom

har kommet

legge

la

har lagt

ligge

lå

har ligget

løpe

løp

har løpt

møte

møtte

har møtt

10

se

så

har sett

selge

solgte

har solgt

sette

satte

har satt

si

sa

har sagt

sitte

satte

har satt

skrive

skrev

har skrevet

sove

sov

har sovet

stå

sto(d)

har stått

synes

syntes

har syntes

ta

tok

har tatt

treffe

traff

har truffet

vinne

vant

har vunnet

vite

visste

har visst

velge

valgte

har valgt

være

var

har vært

Perfektum

Vi lager perfektum med har + perfektum partisipp.
Perfektum partisipp er lik preteritum når preteritum slutter på -et:

perfektum partisipp

snakke

snakket

har snakket

Perfektum partisipp er lik preteritum minus - e når preteritum slutter på -e:

perfektum partisipp

lese

leste

har lest.

Infinitiv

Preteritum

Perfektum

snakke

snakket

har snakket(snakka)

vaske

vasket

har vasket(vaska)

slutte

sluttet

har sluttet(slutta)

lese

leste

har lest

kjøpe

kjøpte

har kjøpt

bestille

bestilte

har bestilt

prøve

prøvde

har prøvd

bo

bodde

har bodd

Regelmessig bøyning

- e blir borte i perfektum når preteritum slutter på -e:

Infinitiv

preteritum

perfektum

lese

leste

har lest.

tro

trodde

har trodd

11

leie

leide

har leid

Perfektum partisipp er lik preteritum når preteritum slutter på -et.

slutte

sluttet

har sluttet

Uregelmessig bøyning

Mange verb har en spesiell bøyning:

Infinitiv

preteritum

perfektum

å få

fikk

har fått

å gå

gikk

har gått

å finne

fant

har funnet

å drikke

drakk

har drukket

å skrive

skrev

har skrevet

å dra

dro

har dratt

å være

var

har vært

Uregelmessig bøyning

Mange verb har uregelmessig bøyning:

Infinitiv

Preteritum

Perfektum

be

ba(d)

har bedt

bli

ble

har blitt

dra

dro(g)

har dratt

drikke

drakk

har drukket

dø

døde

har dødd

falle

falt

har falt

finne

fant

har funnet

forstå

forsto(d)

har forstått

fortelle

fortalte

har fortalt

få

fikk

har fått

gi

ga(v)

har gitt

gjøre

gjorde

har gjort

gå

gikk

har gått

ha

hadde

har hatt

hjelpe

hjalp

har hjulpet

holde

holdt

har holdt

komme

kom

har kommet

legge

la

har lagt

ligge

lå

har ligget

løpe

løp

har løpt

møte

møtte

har møtt

se

så

har sett

12

selge

solgte

har solgt

sette

satte

har satt

si

sa

har sagt

sette

satte

har satt

skrive

skrev

har skrevet

sove

sov

har sovet

stå

sto(d)

har stått

synes

syntes

har syntes

ta

tok

har tatt

treffe

traff

har truffet

velge

valgte

har valgt

vinne

vant

har vunnet

vite

visste

har visst

Perfektum i spørsmål

I spørsmål har vi ordstillingen:
Har + subjekt + perfektum partisipp.
Har dere forstått?

Preteritum bruker vi om fortid.

Vi snakker om noe som skjedde i fortida. Ofte har vi tidsuttrykk som:
for en time siden, i forrige uke, i fjor, i 1990 osv.
Perfektum kan vi også bruke om fortid.
Vi snakker om noe som skjedde i fortida – og om konsekvensen det har nå:
Jeg har lest avisen. (= Jeg skal ikke lese den nå)
(Men: Jeg leste avisen på bussen forteller om hva jeg gjorde på bussen.)
Hun har tatt norskprøven. (= Hun behøver ikke å ta den.)

Perfektum bruker vi også om noe som begynte i fortida og fortsetter nå:
Vi har bodd her i fem uker nå.
Jeg har gått på norskkurs i to måneder.
Det gjelder også det vi ikke har gjort:
Vi har ikke spist ennå.
Jeg har aldri vært i Brasil

ADJEKTIV

Adjektivbøyning

De fleste adjektiv får -t i intetkjønn og -e i flertall.

Hankjønn

en fin bil

Bilen er fin

Hunkjønn

ei fin hytte

Hytta er fin

Intetkjønn

et fint hus

Huset er fint

Flertall

fine blomster

Blomstene er fine

13

Adjektivbøyning

Hovedmønster

Hankjønn/hunkjønn

Intetkjønn

Flertall

En fin bil

et fint hus

fine stoler

Andre mønstre

Én konsonant blir borte i intetkjønn:

en grønn bil

et grønt hus

grønne stoler

ei tynn jakke

et tynt skjerf

tynne sokker

-tt i intetkjønn:

en ny bil

et nytt hus

nye stoler

en fri stat

et fritt land

frie mennesker

Sammentrekning i flertall; en e blir borte:

en åpen kiosk

et åpent hus

åpne vinduer

ei vakker jente

et vakkert sted

vakre blomster

en gammel mann

et gammelt hus

gamle vinduer

Dobbelt konsonant blir enkel når det kommer en ny konsonant:
tykk - tykt , gammel - gamle

Adjektivbøyning

Substantivet (kjønn og tall) bestemmer formen på adjektivet

en fin

+ (en) radio

(hankjønn, entall, ubestemt form)

noen fine

+ tepper

(flertall, ubestemt form)

ei ny

+ (ei) lampe

(hunkjønn, entall, ubestemt form)

et stort

+ (et) bord

(intetkjønn, entall, ubestemt form)

ei stor

+ (ei) kake

(hunkjønn, entall, ubestemt form)

noen grønne

+ epler

(flertall, ubestemt form)

et grønt

+ (et) eple

(intetkjønn, entall, ubestemt form)

en gul

+ (en) mango

(hankjønn, entall, ubestemt form)

Adjektiv, intetkjønn

Noen adjektiv får ikke -t i intetkjønn:
De som slutter på -ig:
ei billig bok, et billig hus, billige epler.

Ord for nasjonalitet:
ei norsk bok - et norsk ord - norske elever.

Ord som har mer enn én stavelse og slutter på -isk:
en sympatisk gutt - et sympatisk menneske - sympatiske elever

Noen adjektiv på -e forandrer seg ikke:
en moderne by - et moderne hus - moderne klær

14

Adjektiv

Flertall

Intetkjønn

Han/hunkjønn

1 fine hus

et fint hus

ei fin jakke

2 nye stoler

et nytt hus

en ny stol

3 norske ord

et norsk ord

ei norsk jente

4 åpne butikker

et åpent vindu

en åpen butikk

5 moderne hus

et moderne hus

en moderne mann

1.

De fleste adjektiv har -e i flertall og -t i intetkjønn.

2.

Noen adjektiv som slutter på vokal, får –tt i intetkjønn

3.

Noen adjektiv får ikke -t i intetkjønn, f.eks.; nasjonalitetsord og de som slutter på -ig.

4.

Adjektiv som slutter på –el og –en blir trukket sammen i flertall.

5.

Noen adjektiv på –e forandrer seg ikke.

Substantiv

De fleste substantiv har (e)r i flertall.
Intetkjønnsord på én stavelse får ikke endelse i flertall (et ord - mange ord)
(unntak: et sted -mange steder)

Substantiv

Nesten alle substantiv får -ene i bestemt form flertall.
Unntak: Et barn heter barna i bestemt form flertall.
Noen substantiv endrer vokal i flertall: ei bok - boka - bøker - bøkene.

Adjektiv

Adjektiv får -e i flertall.
e-en legges til hankjønnsformen: ny - nye, grønn - grønne.
-t i intetkjønn blir borte: nytt - nye, grønt - grønne.
Adjektiv på -en og -el får sammentrekning: sliten - slitne, gammel - gamle.
Adjektiv som slutter på kort vokal + m, får -mm i flertall: tom - tomme.
Foran et substantiv i bestemt form, står adjektivet også i bestemt form.
Bestemt form slutter på -e slik som flertallsformen.
Oftest får adjektivet også bestemt artikkel, den i hankjønn og hunkjønn, det i intetkjønn, de i
flertall:

Bilen er dyr.

De kjøpte den dyre bilen.

Huset er dyrt.

De kjøpte det dyre huset.

Eplene er dyre.

De kjøpte de dyre eplene.

Liten

Adjektivet liten har en spesiell bøyning:

Ubestemt form

Bestemt form

Hankjønn:

en liten gutt

den lille gutten

Hunkjønn:

ei lita jente*

den lille jenta

15

Intetkjønn:

et lite hus

det lille huset

Flertall:

små vinduer

de små vinduene

* Vi bruker lita når vi har artikkelen ei. Hvis vi bruker artikkelen en, heter det liten:
ei lita jente eller en liten jente

Komparativ

Vi bruker komparativ + enn for å uttrykke forskjeller. Ved regelmessig bøyning lager vi
komparativ ved å legge –ere til et adjektiv. Men mange vanlige adjektiv har en annen form:

komparativ

dyr

dyrere

fin

finere

god

bedre

stor

større

liten

mindre

ung

yngre

gammel

eldre

Komparativ og superlativ

Ved regelmessig bøyning har komparativ-ere og superlativ-est fin - finere - finest:
De som slutter på -ig får -st i superlativ: billig - billigere - billigst:

Komparativ

Superlativ

dyr

dyrere

dyrest

fin

finere

finest

billig

billigere

billigst

Mange vanlige adjektiv har en annen form:

god

bedre

best

stor

større

størst

liten

mindre

minst

ung

yngre

yngst

gammel

eldre

eldst

Adjektiv i bestemt form

Foran et substantiv i bestemt form, står adjektivet i bestemt form. Det gjelder også superlativ.
Bestemt form slutter på -e slik som flertallsformen.
Oftest får adjektivet også bestemt artikkel, den i hankjønn og hunkjønn, det i intetkjønn, de i
flertall:

•

De kjøpte den dyreste bilen.

•

De kjøpte det dyreste huset.

•

De kjøpte de dyreste eplene.

Adjektivbøyning

16

Vi bøyer adjektivet i kjønn og tall.
Regelmessig bøyning:

hankjønn

hunkjønn

intetkjønn

flertall

dyr

dyr

dyrt

dyre

I bestemt form slutter adjektivet på -e og får oftest artikkel
den dyre bilen den dyre klokka det dyre huset de dyre bilene.
Komparativ ender på -ere og superlativ på -est.
Superlativ har bestemt form foran substantiv i bestemt form:
den dyreste bilen, den dyreste klokka, det dyreste huset, de dyreste bilene

TALL OG MENGDER

Grunntallene

1

en

11

elleve

2

to

12

tolv

3

tre

13

tretten

4

fire

14

fjorten

5

fem

15

femten

6

seks

16

seksten

7

syv

17

sytten

8

åtte

18

atten

9

ni

19

nitten

10

ti

20

tyve

30

tretti

70

sytti

40

førti

80

åtti

50

femti

81

åttien

60

seksti

90

nitti

Tall

14

fjorten

75

syttifem

34

trettifire

89

åttini

43

førtitre

98

nittiåtte

56

femtiseks

Tall over 20 starter med tierne.

Tall

Vi sier og mellom hundretallet og titallet.
Hundre og tusen har ikke -(e)r i flertall.

Ordenstall

17

1. første
2. andre (annen)
3. tredje
4. fjerde
5. femte
6. sjette
7. sjuende
8. åttende
9. niende
10. tiende
11. ellevte
12. tolvte

Vi bruker ordenstallene for å fortelle om en rekkefølge:
klasse, datoer, etasjer og lignende

Ordenstall

1.

første

11.

ellevte

2.

andre (annen)

12.

tolvte

3.

tredje

13.

trettende

4.

fjerde

14.

fjortende

5.

femte

15.

femtende

6.

sjette

16.

sekstende

7.

sjuende

17.

syttende

8.

åttende

18.

attende

9.

niende

19.

nittende

10.

tiende

20.

tjuende

21.

tjueførste

22.

tjueandre

23.

tjuetredje

24.

tjuefjerde

30.

trettiende

31.

trettiførste

Vi bruker ordenstallene for å fortelle om en rekkefølge: klasse, datoer, etasjer og lignende

Årstall

Vanligvis sier vi årstall slik:
1814 = atten fjorten

•

1908 = nitten åtte

hundre

•

1814: Vi kan også si: atten hundre og fjorten.

null

•

1908: Vi kan også si: nitten null åtte.

Tusentallet sier vi slik:

18

•

1066 (ett) tusen og sekstiseks

•

2007 to tusen og sju.

Mye, mange

Vi bruker mange foran substantiv i flertall:

•

mange venner

•

mange år

Vi bruker mye foran substantiv som ikke står i flertall. Substantivet forteller om ting som vi ikke
kan telle:

•

mye mat

•

mye å gjøre

Noe - Noen

Noe bruker vi med ord i entall – om ting vi ikke kan telle:

•

noe mat

•

noe vind

Og vi bruker noe i generell betydning:

•

noe godt

•

noe å gjøre

Noen bruker vi sammen med flertall:

•

noen venner

•

noen oppgaver

Hvor - Hva

Vi lager spørsmål med hvor + adjektiv/adverb
Adjektivet bøyes i kjønn og tall:

•

Hvor stor er stua?

•

Hvor stort er badet?

•

Hvor store er soverommene?

•

Hvor mange + flertall: Hvor mange rom har dere?

•

Hvor mye+ utellelig: Hvor mye mat trenger vi?

Pris

•

Hvor mye koster huset?

Klokka

•

Hvor mye er klokka?

19

I de siste setningene kan vi Hva i stedet for Hvor mye: Hva koster huset? Hva er klokka?

Litt - Lite

Litt og lite bruker vi om det som vi ikke kan telle:

•

Jeg trenger litt mat.

•

Det er lite snø her.

Litt betyr noe, en del: Jeg har litt kaffe. (Du kan få kaffe.)
Lite betyr for lite: Jeg har lite kaffe. (Jeg må kjøpe mer.)

•

Forstår du norsk? Ja, litt.

•

Forstår du norsk? Nei, veldig lite.

Få bruker vi foran ord i flertall:

•

Vi har få venner her. (=ikke mange)

•

Noen få betyr noen, en del: Vi har noen få venner. (= en del, noen)

Komparativ

Mer er komparativ av mye. Vi bruker det om det vi ikke kan telle:
Vi trenger mer mat (enn vi har) , Det er mer vind (enn hjemme).
Flere er komparativ av mange. Vi bruker det foran ord i flertall:
Hun har flere venner (enn før).
Vi kan bruke flere på samme måte som mange:
Vi har bodd her i flere uker.

Entall, generelt:

Komparativ

lite

mindre

mye

mer

Flertall:

mange

Flere

få

færre

Begge - Både

Begge brukes om to personer eller ting:

•

Jeg kjenner begge lærerne.

•

Jeg har gjort begge oppgavene.

Når vi ikke sier substantivet, kan begge stå alene eller vi kan si begge to:

•

Jeg kjenner begge (to).

Både brukes alltid sammen med og: både Tim og Lisa, både oppgave 1 og oppgave 2.
Både kan vi også bruke om flere ting:

20

•

Jeg snakker både spansk, fransk og italiensk.

PREPOSISJONER

OG ADVERB

Preposisjoner

Sted
På et sted:

Vi bor i en by

Bevegelse:

Vi drar fra et sted til et annet.

Tid
Periode:

Vi skal bo her i to år.

Tidspunkt, før:

Vi kom hit for to uker siden.

Tidspunkt, framtid:

Vi skal dra om to uker.

Preposisjoner, sted

I: i gater, i de fleste byer, i fylker, i Nord-Norge, i Norge og andre land
På : på mange steder, på øyer, på Sørlandet, Østlandet, Vestlandet

Preposisjoner, sted

I : (= inne i, på innsiden) i skapet, i skuffen, i lomma
På : (=oppe på, på toppen, på utsiden) på bordet, på gulvet, på hylla, på veggen

Preposisjoner, sted

Hos bruker vi foran personer, når vi er eller bor et sted:
Jeg bor hos onkel. Anna er hos tannlegen nå.

Men vi bruker til ved bevegelse: Jeg skal dra til onkel. I dag skal jeg til legen.
Jeg er/jobber i byen, men jeg drar til byen.

Vi sier vanligvis: på kino, på kontor, på skolen, men: i en butikk, i en bank

Preposisjoner, tid

I: Periode: Vi har vært her i to uker. Vi skal være her i to uker.
For – siden: Tidspunkt, fortid: Vi kom for to uker siden.
Om: Tidspunkt, framtid: Vi skal flytte om to uker.

Preposisjoner, tid

I
Vi bruker i i mange tidsuttrykk: i morgen, i dag, i går, i fjor

•

Måneder: i juni, i august

21

•

Årstall: i 2006, i 1814

For - siden
Vi bruker for-siden, oftest sammen med preteritum, når vi forteller hvor lenge det er siden noe
skjedde:

•

Vi kom til Norge for to år siden.

•

Bussen gikk for fem minutter siden.

Om
Vi bruker om om framtid når vi forteller hvor lenge det er til noe skal skje:

•

Vi skal flytte om to uker.

•

Bussen kommer om fem minutter.

Årstider

Om + bestemt form:
Generelt: Om sommeren er det varmt.
Om sommeren var vi alltid ved sjøen.

I + ubestemt form:
Siste: I sommer jobbet jeg.
Nå + snart: I høst skal jeg jobbe.

Til + bestemt form:
Neste: Til høsten skal jeg studere.

Tidsuttrykk

Om + bestemt form
Generelt: Om kvelden ser jeg på tv.

I + ubestemt form
Spesifikk, denne: I kveld skal jeg på kino.
Morgen
I morgen betyr ”dagen etter”: I morgen har jeg fri.
Om morgenen betyr generelt/vanligvis: Om morgenen står jeg opp klokka sju.
I dag morges betyr ”tidlig i dag”: I dag morges sto jeg opp klokka fem.

Tilhørighet

Vi kan bruke preposisjonen til eller genitiv for å fortelle at noe tilhører en person, at en person
eier noe:

Pers hus

Huset til Per

Karis bil

Bilen til Kari

Barnas bøker

Bøkene til barna

Etter genitiv har substantivet ubestemt form. Foran til i denne betydningen, har substantivet
bestemt form.

Stedsadverb

Noen stedsadverb har to nokså like former. En form forteller om bevegelse til et sted:

22

Dra/gå/reise/komme ut, inn, opp, ned, hjem, hit, dit.
En form forteller om å være på et sted:
Være/bo ute, inne, oppe, nede, hjemme, her, der.

Adjektiv eller Adverb

Adjektiv forteller om et pronomen eller et substantiv. Vi bøyer adjektivet i kjønn og tall:
Hankjønn/hunkjønn: pen eks: Hun er pen.
Intetkjønn: pent eks: Bildet er pent.
Flertall: pene eks: Bildene er pene.
Adverb forteller om verbet. Adverbet har ofte samme form som intetkjønn av adjektivet:
Hun synger pent. De skriver pent.

Setningsadverb

Noen adverb forandrer betydningen av setningen på ulike måter:

Hun er nok syk.

(Jeg tror det.)

Hun er sikkert syk.

(Jeg tror det.)

Hun er dessverre syk. (Jeg er lei for det.)
Hun er heldigvis syk. (Jeg er glad for det.)
Hun er visst syk.

(Noen sier det.)

Hun vil gjerne komme. (Hun har lyst.)

Komparasjon

Noen adverb har komparativ og superlativ slik som adjektivene.
Jon synger pent, men Ali synger enda penere. Og Grete synger penest av alle!

Noen vanlige adverb har spesiell bøyning:

komparativ

superlativ

godt

bedre

best

gjerne

heller

helst

Godt bruker vi sammen med verbet like:
Jeg liker godt norsk mat, men jeg liker fransk mat bedre (enn norsk).
Jeg liker best kinesisk mat.

SETNINGER

Hovedsetning

Vi har verb på 2. plass.
Subjektet står på 1. eller 3. plass.

1.

2.

3.

Nå

går

jeg

på skolen.

Snart

skal

vi

flytte til

Spania.

Jeg

går

nå

23

Hovedsetning

Vi har verb på 2. plass.
Subjektet står på 1. eller 3. plass.

1.

2.

3.

Hun

har

jobb.

Og

hun

har

norskkurs.

Likevel

har

hun

tid til å besøke oss.

Men

hun

har

mye å gjøre.

I dag

har

hun

mye hjemmearbeid.

Og og men står utenfor setningen.

Spørresetning

I en spørresetning kommer verbet først:

verb

subjekt

(ikke)

verb

Bor

de

i byen?

Har

hun

reist?

Skal

de

jobbe?

Kan

de

ikke

vente?

Har

du

ikke

tid?

Spørreord

Tid:

Sted:

Person:

Ting:

Verb:

Grunn:

Måte:

Når

Hvor

Hvem

Hva

Hva

Hvorfor

Hvordan?

Hvilken

Hvilken bøyes etter substantivet:

Hankjønn:

Hvilken dag er det?

(en dag)

Hunkjønn:

Hvilken bok bruker dere?

(ei bok)

Intetkjønn:

Hvilket spørsmål svarte du på?

(et spørsmål)

Flertall:

Hvilke dager går du på norskkurs?

(mange dager)

Leddsetningen er en del av en annen setning.

Leddsetning

Jeg tror

at det er sant.

Jeg vet ikke

om det er sant.

Jeg kommer

hvis det blir pent vær.

De liker seg ikke her selv om det er pent her.

Jeg tror at ….
Jeg vet ikke om ….

24

Jeg kommer hvis … (betingelse)
De liker seg ikke selv om … (motsetning)

Subjunksjoner

Subjunksjoner står først i leddsetninger.
At i fortellende setninger:
(Hun kommer.)

•

De sier at hun kommer.

•

Jeg vet at hun kommer.

Om ved spørsmål:
(Kommer hun?)

•

De spør om hun kommer.

•

Jeg vet ikke om hun kommer.

Selv om ved motsetning.
(Hun er syk, men hun er på jobb.)

•

Hun er på jobb selv om hun er syk.

Hvis uttrykker betingelse.
(Hun kommer, men det er en betingelse: Det må bli varmere.)

•

Hun kommer hvis det blir varmere.

Hovedsetning med leddsetning først

Verbet kommer på 2. plass. Leddsetningen kommer på 1.

1

2.

3

Snart

kommer

hun.

Når hun er ferdig,

kommer

hun.

Før

bodde

han i Brasil.

Da han var liten,

bodde

han i Brasil.

Vi skriver komma (,) etter leddsetningen.

Ordstilling i leddsetninger

Leddsetning
Subjunksjon

Subjekt

Verb

(Jeg tror)

at

han

er

syk.

(Han kommer)

selv om

han

er

syk.

(Jeg vet ikke)

hvor

han

bor

Ordstilling i leddsetninger

25

Subjunksjon

Subjekt

Adverb

Verb

-at

han

ikke

er

frisk.

-selv om

hun

alltid

er

syk

Adverb og subjunksjoner

Fordi og selv om subjunksjoner og står først i en leddsetning. Subjektet kommer etter
subjunksjonen:

•

fordi han er syk.

•

selv om han er syk.

Likevel og derfor er adverb. De står først i en hovedsetning, og det kommer verb etter dem

•

Likevel er han hjemme.

•

Derfor er han hjemme.

etter, etter at og etterpå

Etter er preposisjon
Preposisjon + substantiv: etter eksamen...

Etter at er subjunksjon
Subjunksjon + leddsetning: etter at hun har tatt eksamen.

Etterpå er adverb
Adverb + verb: (først skal hun ta eksamen). Etterpå skal hun jobbe.

Som-setning

Dette er en spesiell type leddsetning. Som står for et substantiv foran som-setningen.
Vi har to barn. De er snille = Vi har to barn som er snille.
Vi har et hus. Det ligger i sentrum. = Vi har et hus som ligger i sentrum.

Som-setning

(Jeg har en bror)

som

heter

Adil.

(Jeg har en bror)

som

jobber

på sykehus.

(Jeg har en bror)

som

ikke

går

på norskkurs.

(Jeg har en bror)

som

aldri

er

syk.

26