Olav Haraldssons unge år og relasjonen til
engelsk kongemakt. Momenter til et crux
interpretum.

Olav Tveito

Artikkelen drøfter et klassisk problem i tidlig norsk historie; Olav Haraldssons relasjon
til engelsk kongemakt. Forfatteren foretar tradisjonshistoriske overveielser, gir en ana-
lyse av viktige kilder og peker på parallellen mellom Olav Tryggvasons og Olav Ha-
raldssons forhold til Æthelred II. Han konkluderer med at Olav Haraldsson mest
sannsynlig dro til Norge i 1015 som Æthelred II.’s allierte og at det ikke kan ha fore-
ligget noen avtale med Knut den mektige.

Innledning

Disparate kildeutsagn pirrer historikeres nysgjerrighet. I norsk middelalderforskning
er overleveringene om Olav Haraldssons unge år og hans forbindelse med engelsk
kongemakt et eksempel på dette. I kildene knyttes kongen dels til Æthelred II., dels
til Knut den mektige. A. O. Johnsen foretok den første utførlige analysen av de ak-
tuelle utsagn, O. Moberg ga siden en bred drøftelse i en avhandling fra 1941.

1

Uenig-

heten om temaet er markant også i nyere forskning. P. Sveaas Andersen, C. Krag og
J. V. Sigurðsson, alle framstående kjennere av vikingtiden, har sans for sagatradi-
sjonen som gjør Olav til Knuts allierte.

2

N. Lund, som har foretatt studier av de skan-

dinavisk-engelske relasjoner i det aktuelle tidsrommet, hører til de forskere som
representerer en motsatt oppfatning.

3

Også engelske historikere har vært uenige om

temaet, A. Campbell slo i sin tid fast: “Olav Haraldsson has given an astonishing
amount of troubles to English historians”.

4

Campbell ser det selv som lite trolig at

Olav og Knut samarbeidet i forbindelse med Knuts erobring av England.

5

Disku-

sjonen har fortsatt, og norrøne skaldedikt som omtaler hendelsene blitt gjort til gjen-

Collegium Medievale 2008

1

Johnsen 1914, Moberg 1941.

2

Andersen 1977: 116, Krag 1995, Sigurðsson 1999.

3

Lund 1995: 222. Et liknende syn hevdes i Sawyer & Sawyer 2002.

4

Encomium Emmae Reginae, ed. A. Campbell: 76 (Campbells utgave er utgitt på nytt i

1998, med innledning av Simon Keynes).

5

Ibid.: 80f.

Bind 21_1:Layout 1 24-06-08 11:18 Side 158

stand for særskilt oppmerksomhet.

6

I et nyere bidrag konkluderer R. G. Poole, ut fra

sitt arbeid med disse kildene, på liknende vis som Campbell.

7

I diskusjonen er noen elementer lite inngående drøftet og en analyse av disse

kan bidra til en avklaring. Det gjelder følgende problemstilling: Kan en innen det ek-
sisterende kildecorpus se spor av påvirkning og litterær avhengighet som kaster lys
over framveksten av ulike tradisjoner? For det andre: To enkelttema spiller en vik-
tig rolle - det ene gjelder en Sigvat-strofe fra Vestrfararvisur, som utgjør et viktig ar-
gument hos de som hevder at sagatradisjonen som knytter Olav den hellige til Knut
er troverdig. Dernest er det et poeng å se nærmere på Olavs spesifikke Æthelred-re-
lasjon, som ikke er gitt noen utførlig omtale i de nevnte forskningsbidragene.

I. Kildene: Litterær påvirkning, tradisjonsutvikling, tendenser.

Før spørsmålet om påvirkning og tendens drøftes er det hensiktsmessig å gi en over-
sikt over kildematerialet. Dels dreier det seg om kilder fra tiden like etter at hen-
dingene fant sted, dels verker forfattet i en senere fase. Den første kategorien består
av noen få opptegnelser i The Anglo- Saxon Chronicle og av norrøne skaldedikt.

8

En kan ikke uten videre regne med at strofene slik de foreligger er autentiske, eller
at de aktuelle kompilatorer alltid har forstått og gjengitt dem korrekt. Likevel er det
grunn til å tro at en stor del av stoffet er pålitelig tradert. Diktene framstår med det
som tilnærmet samtidige kilder.

9

De viktigste av de aktuelle skaldediktene er forfattet av Sigvat Skald. Hans Ví-

kingarvísur gir en oppramsing av kampene Olav var involvert i, i Østersjøområdet,
i England og på kontinentet.

10

Sigvat skald sluttet seg antakelig til Olavs hirdkrets i

1016, diktet kan ha blitt til omtrent på denne tiden.

11

Et annet dikt med betydning for

emnet er Vestrfararvísur, forfattet ca. 1028. Ottar Svartes Hofuðlausn formidler noen

Collegium Medievale 2008

Olav Haraldssons unge år og relasjonen til engelsk kongemakt

159

6

Jf. Ashdown 1930, Campbell 1970, Poole1987, Townend 2005. Av nyere arbeid som

forøvrig har betydning for temaet kan fremheves Lawson 1993 og Howard 2003.

7

Poole 1987: 93.

8

Om The Anglo-Saxon Chronicle som kilde jf. Lawson 1993: 49-54. Noen få opplys-

ninger av relevans for emnet finnes også i enkelte andre annaler og krøniker fra det aktuelle
tidsrommet, dette gjelder blant annet Thietmars Chronicon. Standardverket når det gjelder
skaldediktene er fortsatt Finnur Jónssons utgave fra 1912-14, Den norsk- islandske skjalde-
digtning (Skj.), i påvente av en ny vitenskaplig utgave.

9

Jf. til temaet Tveito 2002: 15f. og Tveito 2005: 16f., som uttrykker tillit til denne type

kilder, en mer kritisk innstilling kommer til uttrykk i f. eks. Krag 1991: 90f.

10

Skj. B I: 213-216. Til diktet jf. Fell 1981.

11

Til Sigvats biografi jf. Paasche 1917 og Skaptason 1983.

Bind 21_1:Layout 1 24-06-08 11:18 Side 159

av de samme opplysninger som Víkingarvísur.

12

Diktet er sannsynligvis skrevet ca.

1022. Opplysninger av interesse finnes også i Tord Kolbeinssons Eiriksdrápa og i
den anonyme Liðsmannaflokkr.

13

Følges kildematerialet videre kronologisk, består fase to av kirkelige krøniker

nedskrevet en del tiår etter at de aktuelle begivenheter fant sted. Encomium Emmae
reginae skildrer Knuts vei til makten i et tidsnært perspektiv. Skriftet ble forfattet av
en flamsk munk på Emmas oppdrag, trolig ble det til omkring 1040.

14

Gesta ducum

Normannorum - forfattet av munken Guillaume av Jùmieges omkring 1070 - er den
eldste kilden som hevder at Olav hjalp Knut til makten i England.

15

Omtrent samti-

dig skrev Bremen-kanniken Adam sin beretning om erkebispesetet Hamburg-Bre-
mens historie. Det er ikke stort han har å si om forholdet mellom Knut og Olav.
Relasjonen mellom Knut og Olav oppsummerer Adam med følgende vending - det
var strid mellom dem hele tiden.

16

I tillegg til dette formidler han imidlertid en opp-

lysning som kan ha hatt betydning for senere historieskrivere, nemlig at Olav og
Knut kjempet sammen under Svein Tjugeskjeggs ledelse i angrepet på England.
I 1100-tallets nordiske historieskriving omtales temaet første gang i Chronicon Ro-
skildense, forfattet ca 1140.

17

Framstillingen har et forvirret preg, kronikøren hevder

at Knut og Olav opptrådte sammen både i en tidlig og en sein fase. Mot slutten av
hundreåret førte Saxo den latinske kirkelige historieskrivingen videre i Danmark.

18

Han føyer til nye betraktninger, det heter at etter Æthelreds død hadde Olav og Ed-
mund makten sammen i England, før Knut ved list tilkjempet seg regimet.

19

Histo-

rien ender med at Olav dro krenket til Norge.

20

Også engelske verker fra 1100-tallet

gir eksempler på at Knut og Olav kobles i hop, hos historikere som Ordericus Vita-
lis og Roger av Hoveden.

21

Collegium Medievale 2008

160

Olav Tveito

12

Skj. B I: 268-272.

13

Skj. B I: 203- 206 og B I: 210-211. Poole 1991 antar at Liðsmannaflókkr har blitt til ca

1017, Eiriksdrápa nærmere 1016 enn 1023, som er det mulige tidsspenn, til dette jf. også
Townend 2005.

14

Encomium Emmae Reginae, ed. A. Campbell. Om verkets forfatter og bakgrunn, jf.

xixff.

15

Gesta normannorum ducum, ed. van Hout. dansk oversettelse E. Albrectsen, To nor-

manniske krøniker.

16

Adam, Gesta: II. 57.

17

Chronicon Roskildense, ed. M. Cl. Gertz, oversettelse v/M. H. Gelting, Roskildekrøniken.

18

Saxo grammaticus, Gesta Danorum, ed. J. Olrik/ H. Ræder, dansk oversettelse v/ P. Ze-

eberg.

19

Gesta Danorum, 14.2.

20

Ibid., 14, 5.

21

Roger of Hoveden, Chronica, bind 2: 240.

Bind 21_1:Layout 1 24-06-08 11:18 Side 160

1100-tallets norske historieskriving har ulike oppfatninger av forholdet mellom

Olav og Knut. De tre “synoptikerne”, Theodoricus sitt verk, Historia Norwegie og
Ágrip framstiller relasjonen mellom Knut og Olav på hver sin måte. Theodoricus er
relativt kortfattet, han skriver om de aktuelle begivenheter at Olav Haraldsson hjalp
Æthelred til å bli forlikt med sine brødre og bidro til at Æthelred ble konge.

22

His-

toria Norwegie er det eldste norske historieverket som med bred pensel skildrer en
nær forbindelse mellom Knut og Olav. Forfatteren omtaler kongens tidlige tokter og
sier at han kom til Danmark, og at Svein Tjugeskjegg der bad han seile med til Eng-
land, Knut fulgte også med. Slagene som fulgte ble så vunnet takket være Olavs
dyktighet. Knut dro hjem etter at Æthelred var fordrevet og ble konge i Danmark. I
mellomtiden kjempet Olav mot engelskmennene, deretter gjennomførte han tokt på
kontinentet, og dro så til Danmark der han ble hedret av Knut. De sluttet fosterbror-
skap seg imellom, og Olav ble med Knut tilbake til England, og ble lovet lønn for
sin innsats. Deretter skildrer forfatteren kampen mot Edmund, og hvordan Olavs
kløkt og list gjorde at London ble inntatt. Det heter at Knut gikk bort fra sine løfter
til Olav etter at han hadde kommet til makten, og Olav dro til Norge med to knar-
rer.

23

Ágrip kobler på tilsvarende vis de to kongene, men er forøvrig kortfattet. Som

den eldste norske kilden benytter dette verket skaldedikt som kilder i framstillingen.

24

I 1200-tallets brede og omfattende norske og islandske historieverk spiller denne
kildetypen en sentral rolle. Legenderiske saga hevder at Knut og Olav kjempet sam-
men mot Edmund Ironside, og at det forelå en avtale mellom Knut og Olav. I for-
bindelse med erobringen av London stiller Olav følgende krav: Knut må love å avstå
fra krav på Norge, og kongen sa ja til dette.

25

Sagaen plasserer i tid Olavs kamper på

kontinentet til perioden etter at han dro fra Knut. Snorres tilretteleggelse av stoffet
bærer preg av selvstendige vurderinger og en bruk av skaldediktene som kilde som
røper kritisk sans.

26

En god del av kronologien er sammenfallende med Legenda-

riske saga. I synet på forholdet mellom Olav Haraldsson og engelsk kongemakt drar
han imidlertid andre slutninger. I likhet med Fagrskinna foretar han ikke noen kob-
ling mellom Knut og Olav, og det refereres av den grunn heller ikke til noen avtale
mellom dem. Hos Snorre vektlegges alliansen mellom Olav og Æthelred. Han site-

Collegium Medievale 2008

Olav Haraldssons unge år og relasjonen til engelsk kongemakt

161

22

Theodricus Monachus, Historia de antiquitate regum Norwagiensium, ed. G. Storm,

kap. XV.

23

Historia Norwegie, kap. XVIII.

24

Ágrip, kap. 26.

25

Olafs saga hins helga, ed. A. Heinrichs et al., kap. 9-20.

26

Olav den helliges saga, Heimskringla, kap. 4-30. Den særskilte Olavssagaen, som Snorre

skrev noen år tidligere, atskiller seg ikke mye fra Heimskringla-versjonen når det gjelder
denne delen av Olav Haraldssons historie.

Bind 21_1:Layout 1 24-06-08 11:18 Side 161

rer Ottar-verset som sier at Olav hjalp Æthelred til makten, men han har forøvrig
ikke kjennskap til at Olav og Æthelred begge befant seg i Normandie etter at Æt-
helred var fordrevet. På samme måte som Legendariske saga legger Snorre toktene
på kontinentet til en sein fase. Deretter har Olav i følge Snorre gjort felles sak med
Æthelreds sønner, som hadde flyktet til Normandie etter farens død. Et angrep på
England sammen med dem lyktes ikke, og Olav valgte å dra til Norge, etter først å
ha gjennomført sine siste raid i England, i Northumberland. Ikke med et eneste ord
antyder Snorre en forbindelse mellom Knut og Olav. Når det gjelder de tidlige tok-
tene nevner Snorre at Olav opptrådte sammen med Torkell høye, Knut nevnes hel-
ler ikke her. Det yngste skiktet av norrøn Olavshistoriografi, med variert proveniens,
er nedtegnet i kompilatoriske verker. Olavsskildringen likner den hagiografisk pre-
gede versjonen i Legendariske saga. Også her omtales en avtale mellom Knut og
Olav.

27

Forskningsbidragene nevnt i innledningen avstår fra å forklare disparate kil-

deutsagn ved hjelp av tradisjonshistoriske overveielser, det er da også knyttet stor
usikkerhet til en slik tilnærming. Det er etablert en viss innsikt i framveksten av nor-
røn sagatradisjon. Likevel er mye uklart, i en nyere framstilling benyttes formule-
ringen “the tangled web of Old-Norse source relations”.

28

De sprikende over-

leveringene inviterer likevel til et forsøk på å nøste opp sammenhenger.

Det er hensiktsmessig å ta utgangspunkt i følgende hypotese: at skaldediktene

støttet av engelsk kildemateriale utgjør en genuin tradisjonskjerne. Her nevnes ing-
enting om en forbindelse mellom Olav og Knut. Hvordan kan den alternative opp-
fatningen ha kommet inn i norrøn sagatradisjon? To muligheter må drøftes: Dette kan
skyldes innflytelse fra en kirkelig krøniketradisjon, formidlet via fransk, engelsk og
dansk historiografi. For det andre er det mulig at endringen kan relateres til en vekt-
legging av hagiografiske og “enkomiastiske“ elementer innen norrøn historieskri-
ving.

29

Tendenser av politisk karakter har muligens gjort seg gjeldende, slik

påvirkning må tas i betraktning også når det gjelder de ikke-norrøne kildene.

Kan forestillingen om at Olav var Knuts medsammensvorne i den engelske makt-

kampen spores tilbake til den eldste krøniken som bringer informasjonen, munken
Guillaumes historieverk? Hans opplysninger om Olav ble nedtegnet et halvt århun-
dre etter at de aktuelle begivenhetene fant sted. Ut fra den politiske og kulturelle
kontakten som forelå mellom England og Normandie i det aktuelle tidsrommet burde

Collegium Medievale 2008

162

Olav Tveito

27

Flateyarbók, ed. Vigfusson/ Unger, 2: 22f.

28

Historia Norwegie, ed. I. Ekrem/ L. Boje Mortensen: 17. En oversikt over viktige bi-

drag til analyse av temaet gir Sveaas Andersen 1977: 139f., jf. også kildeoversikten 109ff.

29

Enkomiastisk - av lat. “Encomium” - ry, ros.

Bind 21_1:Layout 1 24-06-08 11:18 Side 162

framstillingen ha troverdighet. Det er imidlertid ikke vanskelig å påpeke unøy-
aktigheter og mangel på konsistens i Guillaumes historieverk. Han omtaler Olav Ha-
raldsson i tre sammenhenger. Det sies at Olav, sammen med en viss Lacman rex
suanorum, hjalp Knut til makten i England.

30

Siden ble Olav sammen med Lacman

tilkalt av hertug Rikard 2. for å kjempe mot grev Odo av Chartres.

31

Til sist omtales

Olavs dåp i Rouen.

32

Det er nærliggende å tenke seg at hertugens appell om Olavs assistanse har vært

den primære overleveringen som forfatteren har hatt kunnskap om. Hvorfor kobles
Olav til Knut, og ikke til Æthelred? Forfatterens kildebruk er diffus, for en del har
han nok gjort seg nytte av muntlige overleveringer.

33

Kan det tenkes at han gjør en

feilkobling, ut fra opplysninger om at Olav kjempet på Svein Tjugeskjeggs side før
1012? Verket har en viss brodd mot det danske kongedynastiet i England.

34

Mye

tyder på at forfatteren har kjent og brukt Encomium Emmae reginae, et verk som
målbærer en tydelig kritisk innstilling til Æthelred.

35

I noen avsnitt hos Guillaume

kommer en nærmest fiendtlig oppfatning til uttrykk.

36

Kan dette være grunnen til at

han kobler Olav til Knut, og ikke til Æthelred? Det er grunn til å understreke at his-
torien om de normanniske hertugene, trass i politiske undertoner, er kirkelig krøni-
keskriving.

37

Forfatteren er kjent med Olavs senere helgenstatus.

38

Også dette kan ha

spilt en rolle når den norske martyrkongen kobles med Knut den mektige, som i sam-
tiden ble oppfattet som prototypen på en kirkelig velgjører.

39

Sammenfattes argu-

mentene, gis det indikasjoner på at kronikørens opplysning om en forbindelse
mellom Olav og Knut er tvilsom, uten at den direkte kan falsifiseres.

Om Guillaumes verk utgjør en slags “urkilde“ når det gjelder koblingen

Olav/Knut, hva slags kanaler kan ha formidlet oppfatningen til de norrøne forfat-

Collegium Medievale 2008

Olav Haraldssons unge år og relasjonen til engelsk kongemakt

163

30

Gesta ducum Normannorum, 5. bok, kap. 8.

31

Ibid., kap. 11.

32

Ibid. kap. 12.

33

Forfatteren opplyser selv om dette i det innledende brevet til kong Vilhelm av England,

Albrectsen 1980: 19.

34

Albrectsen 1980: 14f.

35

Ibid.: 73. Det er ellers usikkert hva slags kilder forfatteren benytter. Van Hout har i sin

utgave pekt på at en del stoff kan ha biskop Robert Champart av London som opphavsmann,
jf. Tafjord 2000: 53.

36

Kronikøren gir blant annet en framstilling av danskemassakren i England i 1002 som

er en kraftig fordømmelse av Æthelreds handlemåte (5. bok, kap. 6).

37

Tafjord 2000:103f.

38

5. bok, kap. 12.

39

Fletcher 1997: 408: “The model Christian King”. Til Knuts forbindelse med kirken jf.

Lawson 1993: 117-160.

Bind 21_1:Layout 1 24-06-08 11:18 Side 163

terne? Et direkte berøringspunkt kan dokumenteres - Theodoricus opplyser at han har
lest i Guillaumes verk.

40

Han har neppe gjort det særlig grundig, referansene er unøy-

aktige. Han knytter ikke Olav og Knut i hop, tvert i mot peker han på en forbindelse
med Æthelred. Vi må derfor spørre etter andre formidlingsveier.

Guillaumes forestilling kan ha blitt tradert til danske hoffkretser, og derifra til de

nevnte danske historieskriverne. Det forelå familiære forbindelser mellom det dan-
ske og normanniske herskerdynastiet via Svein Estridssons mor. Det er mulig at
Adam av Bremen har fanget opp kunnskap om Olav ad en slik vei, som kjent benyttet
han Svein Estridsson som informant. Den nøkterne omtalen i Gesta viser imidlertid
ikke tydelige spor av normanniske tradisjoner. Adams verk ble lest i Skandinavia, det
gis dokumentasjon av at hans beretning har vært kjent. Han er benyttet som kilde av
så vel Roskilde-krønikens forfatter som Saxo. Det samme gjelder forfatteren til His-
toria Norwegie.

41

Det er mulig at også Are Frode var fortrolig med Adams fram-

stilling.

42

En alternativ mulighet er at Guillaumes informasjon om Olav kan ha blitt for-

midlet til Skandinavia via England. Det eksisterte tidlig kulturelt samrøre mellom
Normandie og England, dette ble forsterket etter invasjonen i 1066.

43

Historikeren

Ordericus Vitalis står med ett ben i hver leir.

44

I sin kirkehistoriske framstilling be-

nyttet han seg av Guillaume sitt arbeid.

45

En forbindelse er påvisbar også hos andre

engelske historikere. Roger Hoveden siterer i Chronica major ordrett Guillaumes
formulering om Olav og Knut.

46

Den engelske kulturelle påvirkningen i Skandinavia var omfattende både i krist-

ningstiden og senere. Misjonsbiskopene var etter alt å dømme velutdannet og brakte
antakelig med seg en viss kulturell “bagasje“, i form av kirkelig litteratur.

47

De mo-

nastiske etableringene som fant sted i Skandinavia fra slutten av 1000-tallet hadde i
stor grad røtter i engelsk kirkeliv, og klostrene ble sentra for intellektuell virksom-
het.

48

Å peke på direkte litterær avhengighet denne veien er ikke enkelt, men noen

Collegium Medievale 2008

164

Olav Tveito

40

Historia de antiquitate regum Norwagiensium, kap. XII.

41

Historia Norwegie, ed. I.. Ekrem/ L. B. Mortensen, 17ff.

42

Ellehøj 1965: 228.

43

Jf. til temaet Campbell 1978.

44

Jf. Chibnall 1984: 3ff.

45

Ordericus foretok selv interpolasjoner og bearbeidet Williams verk, han opplyser om

dette i forordet, jf. Tafjord 2000: 51. Guillaumes verk var forøvrig vel kjent i England på
1100-tallet, Chibnall 1984: 214.

46

Roger of Hoveden, Chronica major, 2: 240. Verket ble skrevet ca 1170.

47

Jf. Tveito 2005: 116f., 131f.

48

Jf. Knowles 1949: 68, jf. også Nyberg 2000, passim.

Bind 21_1:Layout 1 24-06-08 11:18 Side 164

muligheter må holdes åpne. Forfatteren av Roskildekrøniken har ved siden av Adams
beretning gjort seg nytte av et engelsk historieverk, uten at dette kan identifiseres.

49

Saxo befinner seg i et interessant skjæringspunkt mellom norsk/islandske og latinsk-
kirkelige tradisjoner. Han kjenner norrøne overleveringer om Olav Haraldsson, for-
midlet blant annet gjennom den kirkelige legenden. Det er pekt på at han kan ha blitt
fortrolig med denne type stoff i forbindelse med norske eksilbiskopers opphold i
Lund, på den tiden Saxo arbeidet med sin krønike.

50

Er en tradisjonsformidling den

andre veien mulig? Kan Saxos frodige forestillinger om en bred kontakt mellom
Olav og Knut den mektige ligge til grunn for Historia Norwegie, som kan ha blitt til
i det samme geistlige eksilmiljøet?

51

I beretningen om Knut og Olav har Saxo flet-

tet inn en kjærlighetshistorie. K. Friis- Jensen antar at det er kjennskap til norrøne
tradisjoner om Olavs frille Alvhild som ligger til grunn for framstillingen.

52

Det er

vel så sannsynlig at Saxo har gjort seg nytte av engelske tradisjoner. William av Mal-
mesbury forteller i Gesta pontificum anglorum om Olavs forhold til Elfildis.

53

Kjenn-

skap til engelsk historiografi kan forøvrig ha nådd norrøne historikere også på andre
og mer direkte måter enn via dansk formidling.

54

Spør en etter “indre” årsaker til at det utviklet seg en forestilling om at Olav var

Knuts allierte, kan flere faktorer ha spilt inn. Olavstradisjonene - slik de ble nedteg-
net fra ca. 1150 av - trakk på ulike kilder og overleveringer. Den kirkelige Olavs-le-
genden var nok viktig, men også mer folkelige og sagnpregede tradisjoner gir
gjenklang i sagalitteraturen. Are Frode har noen få opplysninger om Olav, og de
tapte historieverkene fra de påfølgende tiårene hadde nok også en del å bidra med.
De viktigste kildene som ble benyttet må likevel ha vært skaldedikt, allerede Theo-

Collegium Medievale 2008

Olav Haraldssons unge år og relasjonen til engelsk kongemakt

165

49

Roskildekrøniken, ed. Gelting, 41.

50

Friis-Jensen 2000.

51

A. Steinnes satte fram en teori om at skriftet har blitt til i en slik sammenheng, til dis-

kusjonen jf. Historia Norwegie, ed. I. Ekrem/ L. B. Mortensen, 11ff., til diskusjon om for-
holdet mellom Saxo og Historie Norwegie, jf. ibid.: 5.

52

Friis-Jensen 2000: 251. Han hevder at Saxo forveksler Knuts engelske frille Ælgifu

med Olavs norske frille Alfhildr.

53

William av Malmesbury, Gesta pontificum anglorum, 412f.

54

Det er noe delte oppfatninger av i hvilken grad Snorre kjente kirkelige krøniker. Noen

steder i norrøn sagatradisjon kan det påvises litterære paralleller til formuleringer i William
av Malmesbury’s Gesta regum, det foreligger likhet også med passasjer i The Anglo-Saxon
Chronicle, Knytlingesagaens forfatter har trolig kjent John of Worchester, jf. til temaet Mo-
berg 1942: appendiks II, 216-226.

Bind 21_1:Layout 1 24-06-08 11:18 Side 165

doricus henviser til islandske carmina.

55

I Ágrip siteres skaldedikt for første gang, og

de spiller en sentral rolle i norrøn historieskriving siden.

56

Når det gjelder skaldedikt, er det viktig å være klar over at selve den litterære

sjangeren har betydning for hvordan saksforholdene framstilles. Det tilstrebes ikke
objektiv informasjon. Poenget er oftest å kaste glans over den som omtales, øke ved-
kommendes ros og ry. I nyere forskning har disse aspektene ved norrøn skaldedikt-
ning blitt understreket.

57

Sigvat skald og Ottar Svarte tegner et bilde av Olavs innsats

i England som neppe samsvarer med den betydning han faktisk hadde. De engelske
kildene navngir flere skandinaviske vikinghøvdinger, Olav omtales ikke, bortsett fra
en innførsel i The Anglo-Saxon Chronicle i 1030 i forbindelse med hans død. Trolig
spilte Olav i den tidlige fasen en underordnet rolle. Flere av de skandinaviske høv-
dingene som navngis fikk imidlertid senere sentrale posisjoner i England.

58

Det kan

være en mulig forklaring på at deres tidlige innsats vies oppmerksomhet, i motset-
ning til Olav.

Når det gjelder overlevering av skaldedikt, ligger det nær å tenke seg at perso-

ner med hirdtilknytning kan ha spilt en rolle. P. Beyschlag har foreslått at det kan ha
dannet seg en viss “Begleitprosa” som fulgte diktene og som plasserte dem i den
historiske konteksten.

59

Diktenes preg har muligens medvirket til at Olavs heltemo-

dige innsats etter hvert ble ytterligere understreket. Slik kan episoder ha blitt over-
ført fra én historisk kontekst til en annen. Sigvats opprinnelige skildring av at Olav
kjempet sammen med Torkell høye kan ha blitt knyttet til andre London-slag. Hos
Snorre dreier det seg om Æthelreds gjenerobring i 1014, i Legendariske saga om
Knuts angrep i 1016. En slik overføring kan muligens også påvises når det gjelder
Eirik jarl, han knyttes til et Ringmere-slag både i 1009 og i 1016.

60

Dette aspektet ved

tradisjonsutviklingen kan gi en forklaring på hvordan opprinnelig enkle utsagn ut-
vikles til en kompleks forestilling om at Olav spilte en sentral rolle da Knut la under
seg England.

Et hagiografisk element gjør seg i tillegg tydelig gjeldende i skildringen av for-

bindelsen mellom Knut og Olav. I Legendariske saga lar forfatteren Olav utkon-
kurrere Knut som militærstrateg, deretter også når det gjelder personlig fromhet.

Collegium Medievale 2008

166

Olav Tveito

55

Historia de antiquitate regum Norwagiensium, Salvesens oversettelse, 47, jf. Johnsen

1939: 15ff.

56

En oversikt over hvordan de norrøne skaldediktene er tradert og utnyttet i sagatradi-

sjonen gir Fidjestøl 1982: 9ff.

57

Jf. til dette Tveito 2005: 191ff.

58

Keynes 1994.

59

Beyschlag1950.

60

Jf. Encomium Emmae Reginae, ed. Campbell, 66f.

Bind 21_1:Layout 1 24-06-08 11:18 Side 166

Olav stiller presis til messefeiring, mens Knut sin vane tro kommer for seint. Sa-
gaen understreker i den følgende disputten mellom Knut og erkebiskopen Olavs kris-
telige dyder, noe som får Knut til å protestere: “Han er ikke mer hellig enn meg”.

61

De historiske fakta blir tilføyd nye trekk, presses inn i en form som tjener formålet;
å gi en oppbyggelig omtale av helgenkongen Olav.

Dersom “indre” faktorer har formet utviklingen av forestillingen om at Olav og

Knut var forbundsfeller, hvordan skal en da forklare at Fagrskinna og Snorres Olavs-
sagaer hevder et annet syn? Vanligvis antar en at Snorre benyttet seg av Fagrskinna.
Det er imidlertid mulig at den særskilte Olavssagaen ble benyttet av forfatteren av
Fagrskinna. I så fall kan Snorre ses på som den som reviderer vedtatte oppfatninger.

62

De norrøne kongesagaene har dels karakter av sekulær historieskriving, dels kirke-
lig hagiografi, men ingen av typene rendyrkes. Snorre kan sies å mediere, men han
er kritisk når kildene har et overdrevent legendepreg.

63

Da merkes en viss rasjona-

lisme hos han, som i fortellingen om Olavs tokt i Mälaren- området i Sverige.

64

Skyl-

des Snorres tolkning av Olavs tidlige karriere at han fjerner de legendariske lag som
har festet seg til tradisjonen? Innebærer hans “reduksjonistiske” versjon at han søker
og finner tilbake til skaldediktenes opprinnelige mening?

Nå gis det oppfatninger av Snorre som historiograf som kan bringe supplerende

aspekter. I eldre forskning ble visse politiske tendenser i Heimskringla understreket.
En framheving av at det ikke forelå en forbindelse mellom Olav og Knut kan ha spilt
en rolle i forbindelse med avvisning av danske maktkrav mot Norge og Viken-om-
rådet, noe som gjorde seg gjeldende i flere omganger. Dersom Snorre brukte Fagr-
skinna som kilde, kan impulser i en slik retning ha vært til stede allerede i dette
forelegget. Fagrskinna ble trolig til i hoffkretsen rundt Håkon Håkonsson, noe som
kan forklare en anti-dansk innstilling. Antakelig bør ikke politiske tendenser hos
Snorre tillegges for stor vekt. I kongesagaer sier det seg selv at et visst innslag av dy-
nastiske og politiske motsetningsforhold utgjør noe av renningen i veven. Dette gjel-
der imidlertid ikke bare Snorre.

65

Generelt kjennetegnes Snorres verker av at episoder føyes parataktisk sammen,

uten at de store linjer betones. Et feidetema kan sies å utgjøre noe av rammeverket

Collegium Medievale 2008

Olav Haraldssons unge år og relasjonen til engelsk kongemakt

167

61

Olafs saga hinns helga, kap. 13.

62

Fagrskinna, ed. J. Schreiner, 8.

63

Jf. til dette Bagge 1991 og Andersson 1993.

64

Olav den helliges saga (Heimskringla), kap. 7.

65

S. Ellehøj sier det slik om en nasjonal norsk innstilling i sin analyse av norrøne saga-

tradisjoner: “Dette tema synes anslået uforandret i den norrøne historieskriving fra dens be-
gyndelse med Sæmunds værk til dens kulmination med Snorri Sturlasons Heimskringla”,
Ellehøj 1965: 282.

Bind 21_1:Layout 1 24-06-08 11:18 Side 167

for skildringen av historiens gang, et motiv som var velegnet til å forme ut en enga-
sjerende framstilling. S. Bagge har understreket dette i sin undersøkelse av Snorre
som historiograf. Han demper derfor ned vektleggingen av politiske tendenser.

66

Skyldes oppfatningen i Heimskringla av Olavs relasjon til engelsk kongemakt at
Snorre har foretatt en adekvat kildeanalyse, og med det korrigert så vel kirkelige
krøniketradisjoner som norrøne hagiografiske overleveringer? Selv om Snorre ikke
lykkes med å tilrettelegge kronologien - her kan forøvrig også litterære hensyn ha
spilt inn - tror jeg tradisjonshistoriske refleksjoner kan peke i retning av et ja på
spørsmålet.

II. To tema til diskusjon: Skaldediktstrofen fra Vestrfararvisur og
Olav Haraldssons Æthelred-relasjon.

Resonnementet så langt peker i retning av det er grunn til å spørre om tradisjonene
om Olav Haraldsson og Knut den mektige beror på en omtolkning av den genuine
overleveringen. Spørsmålsstillingen kompliseres i høy grad dersom det kan påvises
at det eldste kildeskiktet foretar en kobling mellom de to. Det er på dette punktet at
Moberg og siden Krag setter inn støtet. Argumentasjonen går ut på at et skaldedikt
som Finnur Jónsson lister opp som vers 4 i Vestrfararvísur må høre hjemme i en
annen historisk kontekst enn det Fagrskinna og Snorre angir. Verset sier at Håkon
jarl skulle søke forlik mellom Olav og hans fiender, de gamle bøndene. Moberg og
Krag mener at strofens formulering avspeiler forholdene på den tiden Olav retur-
nerte til Norge, at Snorre misforstår. Strofen blir nøkkelargumentet for at det forelå
en avtale mellom Olav og Knut.

Å plassere skaldedikt i den historiske konteksten må ha bydd på problemer for

sagaforfatterne. Med god grunn viser S. Nordal i sin drøftelse av Olavssagaens ge-
nesis til “den usikkerhet i skjaldeversenes benyttelse man ofte træffer på i de ældre
kongesagaer”.

67

Et vers som av Snorre tilskrives Sigvat knyttes i Legendariske saga

til Ottar Svarte og hos Styrme frode til Bersi Skáldtorfuson.

68

Tilsvarende usikker-

het kommer til uttrykk i andre sammenhenger.

69

Det er slike forhold som gjør at noen

historikere er skeptiske til i det hele å benytte skaldedikt som kilder. Vanskene til
tross, den aktuelle skaldestrofen må anses som relevant for diskusjonen. Verset som
Snorre hevder hører til Vestrfararvisúr lyder slik:

Collegium Medievale 2008

168

Olav Tveito

66

Bagge 1991.

67

Nordal 1914: 61.

68

Til dette jf. Nordal 1914: 110, Fidjestøl 1982: 23 og Poole 1991: 95.

69

Poole, s.st. gir eksempler, jf. også Campbell 1997: 4.

Bind 21_1:Layout 1 24-06-08 11:18 Side 168

Átti iarl at sætta
alframr bóendr gamla
ok, þeir er optast tóku
Óleif, at þvi máli
þeir hafa fyrr af fári
framt es Eiríks kyn, meira
hofþum keypt en heiptir
Hókon saman myndi

70

Diktet lar seg løse opp og oversette uten at en finner de store avvikende tolkninger
og oppfatninger hos kommentatorene. Enkeltords semantiske valør kan imidlertid ha
betydning, noe jeg kommer tilbake til. Skal man tolke diktet, er det metodisk ade-
kvat å starte med å spørre om strofen gir mening i den konteksten Snorre har innføyd
den. Verset anføres av Snorre noe uformidlet og uten kommentarer, poenget er her
som ellers å verifisere sagaens framstilling.

71

Det finnes ikke øvrige sagaopplys-

ninger som kan underbygge det strofen forteller om.

72

Om en antar at diktet hører originalt hjemme som en del av Vestrfararvísur, gir

strofen mening? En innfallsvinkel kan være selve sjangeren. B. Fidjestøl foreslår å
rubrisere Vestrfararvisur som et politisk eller diplomatisk dikt.

73

Sigvat kom til Olavs

hirdkrets i 1016 og ble siden Olavs stallari. Reisene til Sverige hadde klare politiske
formål.

74

I 1024 dro Sigvat på kjøpmannsferd til Frankrike, og kom siden til kong

Knuts hoff i England.

75

På denne tiden proklamerte Knut sitt krav på norsk over-

herredømme. Kan det tenkes at det fant sted diplomatiske fremstøt i forkant av den
åpne konflikten mellom Knut den mektige og Olav Haraldsson? Kildene gir inn-
trykk av at konflikten eskalerte trinnvis. Knut anså seg som rettmessig skandinavisk
konge, politiske forhold gjorde at Olav Haraldsson de facto hersket i Norge. På
samme vis hadde Olav Skotkonung og siden Anund Jakob den reelle makten i Sve-
rige.

76

Collegium Medievale 2008

Olav Haraldssons unge år og relasjonen til engelsk kongemakt

169

70

Teksten er gjengitt etter Bjarni Aðalbjarnarsons utgave av Heimskringla, Islenzk Forn-

rit XXVII. Anne Holtsmark/ Didrik Arup Seip oversetter: “Den djerve jarlen skulle søke for-
lik for Olav, med de gamle bønder, de som reiste striden oftest. Før var menn i vrede drept på
begge sider, da Håkon skapte forlik. Gjev er Eriks ætt.”

71

Jf. til dette Whaley 1993: 251ff.

72

Jf. Skaptason 1983: 250.

73

Fidjestøl 1982.

74

Skaptason, anf. a.: 24ff.

75

Antakelig befant Knut seg i Winchester, jf. skildringen av det anglo-nordisk pregede

hoffmiljøet i Townend 2005.

76

Jf. kommentaren i Encomium Emmae Reginae, ed. Campbell, lxii.

Bind 21_1:Layout 1 24-06-08 11:18 Side 169

Allerede før 1023 omtales Knut i engelske lover som ealles Englalandes cyninge

7 Dena cyninge 7 Norþrigena cyninge.

77

Utover i 1020-årene kan det virke som om

Knut så muligheten til å effektuere sitt krav på skandinavisk supremati. I et brev fra
1027 omtales han programmatisk som rex totius Angliae et Denemarciae et Nor-
reganorum et partis Suanorum.

78

Heimskringla forteller at Harde-Knut, sønn til Knut

den mektige, hadde så store personlige ambisjoner når det gjaldt Danmark at det ble
konflikt med faren. Forsoning ble etablert da sønnen aksepterte en underordnet sta-
tus.

79

Hadde Knut følere ute for å oppnå en slik endring av maktstrukturen også med

henblikk på Norge? Kan Sigvat som Olavs diplomat ha blitt tatt med på råd i et slikt
prosjekt, og fått kjennskap til planene?

80

Det kan tenkes at han i så fall har støttet

ideen.

Sigvat framtrer gjennom de politiske diktene som en relasjonsbygger i vid me-

ning. Den aktuelle kontroversen må ha skapt motsetningsfylte emosjoner hos skal-
den. Han var kong Olavs betrodde mann, men sagakilder forteller at han hadde et
nært forhold til flere av de som nå framstod som Olavs fiender, blant annet Håkon
jarl.

81

Han hadde også en positiv relasjon til Erling Skjalgsson, som etter hvert gjorde

felles sak med Knut. Antakelig har Sigvat hatt personlig respekt også for Knut den
mektige. Hans Knutsdråpe inneholder tradisjonsbestemte enkomiastiske vendinger,
men gir en kjensle av at det dreier seg om genuin reverens.

82

Den aktuelle konflikten mellom Olav og storbøndene kan ha fått næring av både

politiske og religiøse spenninger. Sagakildene forteller at Ladejarlene holdt en lav
profil når det gjaldt å hevde den nye tro, mens Olav Haraldsson stod for en mer nid-
kjær linje. Disse motsetningene kan ha økt konfliktnivået. Adam av Bremen sier at
Olav gikk hardt fram mot høvdingene og anklaget deres koner for trolldom, - ut-
sagnet kan avspeile forholdet.

83

Det foreligger som nevnt ingen sagaopplysninger

som sier at Håkon jarl gikk inn i en meglerrolle. Kan Sigvats vers uttrykke et fromt
ønske om forlik mellom partene, mer enn en omtale av noe som faktisk fant sted?
Meningen med den aktuelle setningen i skaldeverset er ikke entydig. Hos Sigvat

Collegium Medievale 2008

170

Olav Tveito

77

Uttrykket benyttes i et forord til Knuts lover. De må ha blitt til før 1023 da Wulfstan

døde, dets autentisitet er imidlertid omtvistet, jf. Councils & Synods with other documents re-
lated to the English church, I: 471.

78

Die Gesetze der Angelsachsen, I: 276.

79

Olav den helliges saga (Heimskringla), kap. 148.

80

Lie 15: 234, hevder at Sigvat fikk tillatelse til dra til Norge fordi Knut kan ha oppfattet

forespørselen som et diplomatisk utspill. Til Sigvats diplomatrolle jf. Fechner- Smarsly 1993.

81

Johnsen 1981: 18.

82

Skj B I: 232.

83

Adam, Gesta II. 94.

Bind 21_1:Layout 1 24-06-08 11:18 Side 170

heter det at jarlen átti - skulle - forlike. Ordet har semantiske nyanser som blir tyde-
lige om en sammenlikner ulike oversettelser. Den mest benyttede Snorre-overset-
telsen i norsk sammenheng, av A. Holtsmark og D. Arup Seip benytter følgende
formulering: “den djerve jarl skulle søke forlik for Olav.” Flere nyere oversettelser
ligger på linje med dette.

84

En eldre norsk oversettelse, av G. Storm, får fram en

annen nyanse. Her lyder gjengivelsen: “Den framdjerve jarlen burde forlik bære
mellom Olav og de gamle bønder”.

85

F. Paasche legger forståelsen til grunn når han

parafraserer diktets innhold med følgende ord: “Sigvat ønsker at det skal bli fred
mellom Olav og motstanderen. Når uvejret reiser sig, framhever han at jarlen heller
burde stifte fred mellom Olav og de gamle bønder. Han vet det ikke kan gå, Håkon
husker det gamle hat.”

86

Den samme oppfatningen av verset slutter A. O. Johnsen seg

til, i et nyere arbeid om Håkon jarl Eirikson.

87

Hva slags grunner taler for en alternativ innplassering av strofen, til tiden like

etter Olavs ankomst til Norge? Moberg og Krag tenker seg at Håkons diplomatiske
framstøt var ment å implementere en inngått avtale mellom Knut og Olav, få høv-
dinger og stormenn til å akseptere den like etter at Olav hadde kommet til Norge

88

Krag peker i den forbindelse på at Sigvats skildring av trefningen i Saudesund ikke
har noen særlig krigersk karakter. Konfrontasjonen omtales som et “nødvendig”
møte. Han hevder at Håkon kan ha blitt i Norge en tid etter at Olav ankom, og i mot-
setning til Svein jarl forsøkt å støtte Olav.

89

Passer dette med øvrige kilder? Det er

mer nærliggende å anta at Håkon umiddelbart dro til England, for å støtte Knut. At
Håkon var Olavs støttespiller motsies av Legendariske saga, som forteller at Håkon
forberedte seg på motstand, da ryktene gikk om at Olav hadde planer om å dra til
Norge.

90

Veies de ulike anførte argumentene mot hverandre, må konklusjonen gå ut

på at Snorres innplassering av verset som del av Vestrfararvisur gir mening og bør
fastholdes.

I diskusjonen om Olavs forhold til engelsk kongemakt er Olavs spesifikke rela-

sjon til Æthelred lite drøftet. Kildene gir mulighet til å danne seg et bilde av forbin-
delsen. Olav ledsaget Æthelred ved returen fra Rouen, i følge et dikt av Ottar Svarte.
Strofen gjengis i Fagrskinna, i Heimskringla og også i Knytlinga saga. Opplys-

Collegium Medievale 2008

Olav Haraldssons unge år og relasjonen til engelsk kongemakt

171

84

Nordiska kungesagor II: 233, Skaptason 1983: 107.

85

Kongesagaer, oversatt på grunnlag av G. Storms utgave ved A. Bugge og D. Arup Seip,

Oslo 1930, 416.

86

Paasche 1917: 73.

87

Johnsen 1981: 19.

88

Moberg 1942: 75ff.

89

Krag 1995: 139.

90

Saga Olafs hinns helga, kap. 19.

Bind 21_1:Layout 1 24-06-08 11:18 Side 171

ningen som Ottar kommer med passer godt inn i sammenhengen. A. Campbell kom-
menterer: “It is extremely probable that Óttars verse reflects what actually happened
in 1014”.

At det var etablert en relasjon mellom de to, støttes av ikke-norrøne kilder. Den

tidligere siterte opplysningen hos Guillaume av Jùmieges om Olavs Normandie-opp-
hold bekreftes av annet samtidig kildemateriale.

91

Til tross for at Guillaumes opp-

lysninger er forvirrende, er det samsvar med de norrøne kilder på viktige punkter.
Kronikøren omtaler at vikingene angrep borgen Dol. Antakelig har dette i Víking-
arvísur blitt forvansket til á Hóli.

92

Deretter fulgte i følge de norrøne diktene tokter

på Spanias kyster. Olav kom antakelig til Rouen høsten 1013.

93

Guillaume sier at

han kom til Seinens munning, ad ora Sequenae. Han fulgte så elven til Rotomagus,
Rouen, her ble Olav og hans følge mottatt med kongelige æresbevisninger.

94

Guil-

laume opplyser at Olav ble døpt i Rouen av erkebiskop Robert, hertugens bror. Det
er grunn til å feste lit til opplysningen, norrøne tradisjoner som dels hevder at Olav
ble døpt i England, dels at han ble døpt på Ringerike med Olav Tryggvason som fad-
der, har et legendarisk preg.

95

Når det gjelder Æthelred tyder opplysninger i The Anglo-Saxon Chronicle på at

han dro til Normandie like etter jul 1014, etter først å ha holdt seg på Isle of Wight.
Svein Tjugeskjeggs død fant sted ved kyndelsmesse 1014. Like etter ble Æthelred
bedt av witan å komme tilbake til England. Returen må ha skjedd i løpet av relativt
kort tid. Allerede 25. april, i påsken, fant det i følge The Anglo-Saxon Chronicle sted
et slag mellom Æthelred og Knuts styrker, som da fortsatt befant seg i Trent. En al-
lianse mellom Æthelred og Olav må ut fra dette ha blitt inngått i tidsrommet januar-
mars 1014. Det er sannsynlig at Olavs dåp fant sted i det samme tidsrommet. Som
hedensk vikinghøvding må han trolig ha gjennomgått en forberedelse til dåpen i
form av katekese, han ble neppe døpt umiddelbart etter han kom til Rouen, på høst-
parten. Erkebiskop Robert var en nidkjær prelat, preget av Cluny-fornyelsen, og tok
nok oppgaven med å forberede dåpshandlingen på alvor.

96

Det er bevart liturgier fra

Collegium Medievale 2008

172

Olav Tveito

91

Vikingangrep på Bretagne-kysten på den tiden Knut erobret England omtales blant annet

av kronikøren Ademar, Monumenta Germaniae Historica, Scriptores, IV: 136ff. Til temaet jf.
Zettel 1977.

92

Gesta normannorum ducum, 5. bok, kap. 11.

93

Jf. til dette Johnsen 1981: 13-22. Den legendariske Olavssaga, ed. A. Flokenes, har et

kart med stedangivelse for de steder som nevnes i skaldediktene, s. 127.

94

Gesta ducum normannorum, s. st.

95

Jf. til dette Johnsen 1939: 64f.

96

Jf. Kolsrud 1958: 137.

Bind 21_1:Layout 1 24-06-08 11:18 Side 172

det aktuelle tidsrommet som betoner at slik kateketisk forberedelse var nødvendig.

97

Dersom Olav ble døpt i løpet av den tiden Æthelred befant seg i Normandie, kan det
tenkes at en allianse mellom dem ble understreket ved at Æthelred var Olavs fadder.
Guillaume av Jumièges motvilje mot Æthelred er allerede omtalt.

98

I engelsk histo-

rieskrivning fikk kongen en tilsvarende vanlagnad. I et post-conquest perspektiv ble
kongen gjort til syndebukk for nederlagene for danske vikinger og indirekte for den
videre politiske utvikling i England.

99

Moderne historieforskning har i stor grad re-

habilitert Æthelred.

100

Han var neppe “faul und feig”, slik K. Maurer uttrykker det,

men en konge med vilje til å styre, og også til å ta sin rolle som kirkeleder på alvor.

101

Dersom han inngikk en type politisk-religiøs allianse med Olav i Rouen, knyttet Æt-
helred i så fall an til et mønster som han selv hadde fulgt tidligere, i forbindelse med
Olav Tryggvasons konfirmasjon i Andover i 994.

Kongedåp hadde i tidlig middelalder en særegen karakter. A. Angenendt har be-

nyttet formuleringen “politisk dåp” for å understreke at komplekse aspekter ble iva-
retatt når baptisandene var fyrster.

102

Det ble opprettet en type familiaritas som var

forpliktende utover det åndelige slektskapet som en fadderrelasjon skapte.

103

Det

handlet om politisk lojalitet, for patronen kunne det når en hedensk konge ble døpt
også dreie seg om plikt til å hjelpe til med at vedkommende utbredte kirkens lære i
sitt eget land.

104

Denne type relasjonsbygging kan ha vært bakgrunnen til at kristnede

“tronpretendenter“ synes å ha spilt en viktig rolle i misjonsframstøtene mot Skandi-
navia.

105

En allianse mellom Æthelred og Olav kan ha hatt et slikt utgangspunkt. Da witan

kalte Æthelred hjem, var meldingen han fikk ledsaget av følgende ønske og premiss:

Collegium Medievale 2008

Olav Haraldssons unge år og relasjonen til engelsk kongemakt

173

97

I et Fulda-sacramentarium fra ca. 970 heter det: “Gentilem hominem cum susceperis,

inprimis catecizes eum divinis sermonibus et des ei monita quemadmodum post cognitam ve-
ritatem vivere debeat”, Sacramentarium Fuldense saeculi X: 354, jf. til dette Tveito 2005:
290. Til denne type stormannsdåp jf. ibid.: 250ff.

98

Jf. Encomium Emmae Reginae, xliii.

99

Se til dette Tveito 2005: 101ff.

100

Jf. artikkelsamlingen Hill (ed.) 1978, lengst i et positivt syn på Æthelred går Howard

2003. Dokumentariske kilder gir et positiv inntrykk av Æthelreds styre, jf. Keynes 1980, selv
om The Anglo-Saxon Chronicle kan gi antydninger om kirkelig kritikk, jf. Stafford 1978: 27.

101

Maurer 1855: 466.

102

Angenendt 1984.

103

Simon av Durham, Historia regum, 2: 135 skriver om Æthelreds relasjon til Olav

Tryggvason: “sibi in filium adoptavit”.

104

Angenendt 1984: 191.

105

Jf. til drøftelse av Æthelreds forhold til Olav Tryggvason Andersson 1989 og Sawyer

1989.

Bind 21_1:Layout 1 24-06-08 11:18 Side 173

gif he hi rihtlicor healdan wolde thonne he ær dyde, om han ville styre mer rettfer-
dig.

106

Indre engelske forhold utgjør trolig bakgrunnen for kravet.

107

Oppfordringen

gjør seg nytte av en preget term i kirkelig språkbruk, som ofte benyttes av Wulfstan
i hans skrifter. Det er derfor mulig at formaningen dreier seg også om å utøve kris-
tent kongedømme på saksvarende måte.

108

Hva slags situasjon var det engelske folk

og den engelske kirken i på det tidspunktet Æthelred ble tilkalt? Erkebiskop Wulf-
stan mest kjente homilie, Sermo Lupi ad Anglos, er antakelig blitt til i 1014. J. Wil-
cox har argumentert for at den kan ha blitt holdt på det witanagemot i York 16.
februar 1014 som kalte kongen hjem.

109

I homilien maler Wulfstan med bred pensel

og tolker aktuelle begivenheter som uttrykk for at denne verdens ende har kommet
nær. En styrking av det kristne kongedømmet, der kongen på bedre vis fulgte opp sitt
gudgitte mandat kan ha blitt sett på som et svar på de aktuelle utfordringer.

Det er mulig at et prosjekt som bestod i å sende Olav Haraldsson til Norge, ut-

styrt med nødvendige midler og assistert av misjonsbiskoper, av Æthelred ble vur-
dert som én måte å vise vilje til å etterkomme ønsket. Strategien var tilsynelatende
vellykket når det gjaldt Olav Tryggvason. Etter Andover-avtalen avstod han fra vi-
dere tokter i England, og bidro gjennom kristningsvirksomheten i Norge til å dempe
faren for nye angrep fra denne kanten.

De som trekker slutningen at Æthelred og Olav støttet hverandre, betoner oftest

at militære aspekter utgjorde bakgrunnen.

110

Jarlestyret i Norge var støttespillere for

Knut. Skal en tro kildene, gjorde jarlene lite for å føre Olav Tryggvasons kristnings-
verk videre.

111

Nordmenn som dro over til England for å slutte seg til Knut kan i stor

grad ha vært knyttet til gammel tro. Pasifisering og kristning kan ut fra dette blitt sett
på som like nødvendig i 1015, som 20 år tidligere. I følge Adam av Bremen brakte
Olav med seg flere framstående misjonærer.

112

Det er knapt grunn til å trekke i tvil

Adams opplysninger, og samtidige engelske kilder underbygger det han skriver.

113

Dersom dette kun dreide seg om en politisk maktkamp, hvorfor sende misjonærer?

Collegium Medievale 2008

174

Olav Tveito

106

The Anglo- Saxon Chronicle a. a. 1014 (E).

107

Williams 2003.

108

Jf. Jost 1959: 39ff.

109

Wilcox 2004.

110

Lund 1995, jf. Sawyer 1994: 18: “The English then encouraged his ambition to win

Norway in a renewed attempt to reduce the Danish threat, now far more acute than it had been
when they did the same with Olav Tryggvason”.

111

Jf. vurderingen hos Theodoricus i hans historieverk, kap. XIV, der det heter at Erik og

Svein lot enhver leve i den tro han ville.

112

Adam, Gesta, II. 94.

113

Jf. Tveito 2005: 117f.

Bind 21_1:Layout 1 24-06-08 11:18 Side 174

Olavs ekspedisjon til Norge må ha blitt planlagt i tidsrommet mellom våren 1014

og sommeren/ høsten 1015. Knuts flåte ankom Sandwich tidlig på høsten 1015. Tro-
lig dro Olav til Norge omtrent på det samme tidsrommet. At misjonsvirksomhet av
dette slaget skal ha blitt til i samråd med Knut over natta, virker lite trolig. At an-
gelsaksiske geistlige skal ha begitt seg i Olavs følge på slike premisser, er også
usannsynlig. Det virker mer rimelig at ideen ble konsipert i kretsen rundt Æthelred
og ledende angelsaksiske geistlige. Forslaget om at det hadde blitt etablert politisk-
religiøs familiaritas mellom Æthelred og Olav er løst fundert. Det foreligger imid-
lertid historiske kilder som gir en sikker dokumentasjon på en nær forbindelse
mellom Olavs misjonsarbeid og den angelsaksiske kirken. På det aktuelle tidspunk-
tet var erkebiskop Wulfstan Æthelreds støttespiller. Noen måneder etter Æthelreds
retur formulerte Wulfstan den kirkeloven som har fått betegnelsen VIII Æthelred. I
loven finnes vendinger som har så stor likhet med vendinger i de eldste norske kris-
tenrettene at A. Taranger i sin tid stilte spørsmålet om Wulfstan-lovene hadde blitt
brakt med til Norge og anvendt som direkte forelegg.

114

Når det gjelder de eldste

norske kristenrettene, kan det ellers påvises motivlikheter med bærende teologiske
forestillinger hos Wulfstan.

115

Samarbeidet mellom biskoper og konge var nært innen den engelske kirken. At

både kirkeledere og konge må ha stilt seg bak Olavs misjonstokt, er derfor sann-
synlig. Et sideskifte i forbindelse med at Knut ankom England i 1016 er ut fra dette
lite trolig. Kildene tegner et bilde av at skandinaviske vikinghøvdinger kunne opp-
tre som leietroppsførere og velge hvem de ville støtte slik det passet dem. Torvald
høye opptrådte slik i en tidlig fase. I den grad det ble etablert forpliktende relasjoner
var kravet til lojalitet uttalt. Dette går fram av engelske kirkelover, som betoner at
svik mot kongen er en kardinalsynd - antakelig hadde dette i kirkens øyne virket dis-
kvalifiserende når det gjaldt Olavs misjonsprosjekt.

116

Sagakildenes opplysninger

om at Olav ankom Norge med to knarrer, to handelsskip, bygger på Ottars dikt.

117

Ved

siden av de nevnte geistlige brakte han med krigsmenn, og trolig mye gods og gull.
Historikere som tenker seg at Olav ble ønsket velkommen til Norge av jarlene, som

Collegium Medievale 2008

Olav Haraldssons unge år og relasjonen til engelsk kongemakt

175

114

Taranger 1890: 413f.

115

Tveito 2007.

116

Wulfstan nevner temaet også i prekener, i Sermo Lupi omtales “hlafordswice”som et

av de viktige symptomene på de forfallstider som bred pensel skildres.

117

Hos Theodoricus heter det i kap. XV at Olav dro “cum duabus onerariis navibus” - to

lasteskip og 120 mann, som alle var brynjekledde og vel væpnet. Legendariske saga sier at
det dreide seg om 140 mann, og det legges til at det lave tallet skyldtes at Olav stolte mer på
Gud enn på mennesker. Snorre legger på til 220 mann, Olav den helliges saga (Heimskringla),
kap. 29.

Bind 21_1:Layout 1 24-06-08 11:18 Side 175

følge av en avtale med Knut, har pekt på at den beskjedne styrken Olav ankom med,
passer inn i bildet.

118

Det kan resonneres motsatt, dersom hovedflåten ble igjen i

England, kan det indikere at Olav fortsatt var Æthelreds støttespiller i en maktkamp
som fortsatt befant seg i en tidlig fase, og at misjonsvirksomhet var det viktigste mo-
tivet bak returen.

Konklusjon og noen avsluttende kronologiske kommentarer

Analysen av momenter knyttet til forståelsen av Olav Haraldssons relasjon til eng-
elsk kongemakt peker mot at de aktuelle utsagn i Fagrskinna og Heimskringla må
betraktes som mer valide enn synet som hevdes i Historia Norwegie og Legendariske
saga. De disparate kildeopplysningene lar seg et stykke på vei forklare gjennom tra-
disjonshistoriske overveielser. Snorres forståelse av et omdiskutert skaldevers fra
Vestrfararvísur må fastholdes. Det gis indikasjoner på at Olavs forhold til Æthelred
kan ha blitt dannet med sistnevntes relasjon til Olav Tryggvason som forelegg. Tesen
mangler sikker dokumentasjon, men kildene viser at det var etablert et nært forhold.
Olavs Norges- tokt må oppfattes som noe som Æthelred støttet, som en kombinasjon
av en pasifiseringsstrategi og et misjonsframstøt, det siste aspektet var trolig vik-
tigst.

I analysen er visse kronologiske problemer berørt, til slutt må det sies litt om

dette. Legger man de norrøne sagaverkene ved siden av hverandre, er det tydelig at
forfatterne har hatt problemer med å innordne kronologisk de begivenheter som skal-
dediktene omtaler. På noen punkter gjelder dette også moderne historieforskere, selv
om det foreligger en viss konsensus når det gjelder viktige spørsmål.

119

Et eksempel:

Sagalitteraturen hevder dels at Olav dro til Norge i 1014, dels at det skjedde i 1015.
Uenigheten avspeiles i moderne framstillinger, de fleste mener at det sist nevnte tids-
punktet er mest sannsynlig.

120

Blant sagatidens historikere har Snorre en særstilling. Jeg har sluttet meg til hans

synspunkter på Olavs relasjon til engelske konger, men hans kronologi er vanskelig
å godta. Reverens for Snorre gjør at en i eldre forskning har strukket seg langt for å
komme til rette også med dette.

121

Et fornyet forsøk gjør I. Howard, i sin analyse av

Svein Tjugeskjeggs England-angrep. Med utgangspunkt i A. Campbells kritiske
kommentarer til Snorres “wild chronology”, gjør han et forsøk på å rehabilitere
Snorre.

122

Han gjør seg til talsmann for at viktige hendelser bør redateres ut fra Snor-

Collegium Medievale 2008

176

Olav Tveito

118

Krag 1995: 139.

119

En oppdatert kronologi gir A. R. Rumble i Rumble (ed.) 1994: 3f.

120

Jf. til dette forskningsoversikten i Andersen 1977: 139ff.

121

Et eksempel er Brynildsen 1913.

122

Howard 2003, Appendix 1: 147-163.

Bind 21_1:Layout 1 24-06-08 11:18 Side 176

res framstilling. Howard hevder at Snorres oppfatning, at Olav Haraldsson foretok
raid på kontinentet i en treårsperiode etter at Knut hadde overtatt makten i England,
kan ha historisk basis. I så fall har Olavs ferd til Norge funnet sted først i 1018. Ho-
wards analyse er interessant, men han tvinges til å se bort fra kildemateriale som
motsier Snorre, framfor alt Jùmieges sin krønike.

Den relative konsensus som foreligger i moderne forskning er det ut fra dette

ikke grunn til å avvike, på noen punkt trengs det presiseringer. Analysen i denne ar-
tikkelen peker mot at Olavs karriere artet seg slik:

1. Etter tokt i Østersjøområdet deltok Olav på dansk side i kampene i England
fram til 1012. 2. Etter Canterbury-avtalen dro Olav umiddelbart til kontinen-
tet, hvor han gjennomførte ulike kamper i tidsrommet fram til høsten 1013.
3. I mars-april 1014 støttet Olav Æthelreds retur til England, samtidig som et
kristningsframstøt mot Norge etter hvert ble forberedt. 4. Avreisen til Norge
skjedde med Æthelreds støtte, med misjon som et viktig formål, og fant tro-
lig sted omtrent samtidig med at Knut ankom til England høsten 1015, og
etter at Eirik jarl hadde forlatt Norge 5. Den åpne konflikten som oppstod
mellom Olav og Knut fra 1025 av må ses på som en reaksjon på Olavs hand-
lemåte i 1015/16 da Knuts slektninger, jarlene, ble fordrevet, ikke som svar
på et brudd på en avtale mellom de to kongene.

Litteratur

Adam, Gesta= Adam Bremensis, Gesta Hammaburgensis ecclesiae pontificum, ed.

W. Trillmich, Berlin 1961, 137- 499.

Ágrip, ed. G. Indrebø, Oslo 1936.
Albrectsen, E., To normanniske krøniker, Odense 1980.
Andersen, P. Sveaas 1977, Samlingen av Norge og kristningen av landet 800-1130,

Oslo.

Krag, C. 1995, Rikssamling og kristning. Bind 2 av Aschehougs Norgeshistorie, Oslo

1995.

Andersson, T. 1989, “The Viking Policy of Ethelred the Unready“, J. D. Niles & M.

Amodio (eds.), Anglo-Scandinavian England. Norse-English Relations in the
Period before the Conquest, Lanham.

Andersson, T. M. 1993, “Snorri Sturluson and the saga school at Munkaþverá”,

Snorri Sturluson, ed. A. Wolf, Tübingen.

Angenendt, A. 1984, Kaiserherrschaft und Königstaufe, Berlin.
Ashdown, M. 1930, English and Norse Documents relating to the Reign of Ethelred

Collegium Medievale 2008

Olav Haraldssons unge år og relasjonen til engelsk kongemakt

177

Bind 21_1:Layout 1 24-06-08 11:18 Side 177

the unready, Cambridge.

Bagge, S., 1991, Society and politics in Snorri’s Heimskringla, Berkeley.
Beretningen om Hamburg stift, erkebiskopenes bedrifter og øyrikene i Norden. Over-

satt av Bjørg Tosterud Danielsen og Anne Katrine Frihagen, Oslo 1993.

Beyschlag, S. 1950, Konungasögur. Untersuchungen zur Königssaga bis Snorri, Kø-

benhavn.

Brynildsen, R. K. 1913, Om tidsregningen i Olav den helliges historie,Kristiania.
Campbell, A. 1970, Scaldic Verse and Anglo-Saxon History, London.
Campbell, J. 1978, “England, France and Germany: Some comparisons and con-

nections”, D. Hill (ed.) 1978: 255-271.

Chibnall, M. 1984, The world of Orderic Vitalis, Oxford.
Chronicon Roskildense, ed. M. Cl. Gertz, København 1917/18.
Councils & Synods with other documents related to the English church, I, ed. D.

Whitelock et al., Oxford 1981.

Den legendariske Olavsaga. Oversatt av K. Flokenes, Hafrsfjord 2000.
Die Gesetze der Angelsachsen, ed. F. Liebermann, 1903- 1916.
Ellehøj, S., 1965, Den ældste norrøne historieskrivning, København.
Encomium Emmae Reginae, ed. A. Campbell, 1949 (ny utgivelse v/ S. Keynes 1998).
Fagrskinna, ed. J. Schreiner, Oslo 1926.
Fechner- Smarsly, T., 1993, “Sighvatr Þorðarson: Antiheld oder Friedensdiplomat”,

Arbeiten zur Skandinavistik, ed. B. Glienke/ E. Marold, 89-95.

Fell, C. 1981, “Víkingarvísur”, Speculum norroenum, ed. U. Dronke et al., Odense

.Fidjestøl, B., 1982, Det norrøne fyrstediktet, Øvre Ervik.

Flateyarbók, ed. Vigfusson/ Unger, bind 2, 1868.
Fletcher, R. 1997, The conversion of Europe, London.
Friis-Jensen, K. 2000, “Olav den hellige hos Saxo”, Olavslegenden og den latinske

historieskriving i 1100-tallets Norge, ed. I. Ekrem, L. B. Mortensen, K. Skov-
gaard-Petersen, København: 250-263.

Gelting, M. H. (ed.), Roskildekrøniken, Højbro, 2002.
Gesta Danorum . Dansk oversettelse v/ P. Zeeberg, København 2000.
Gesta normannorum ducum, ed. van Hout, Oxford 1991.
Heimskringla, Islenzk Fornrit XXVII, ed. B. Aðalbjarnarson, Reykjavik 1942.
Heimskringla, overs. A. Holtsmark/ D. Arup Seip, Oslo-
Hill, D. (ed.) 1978, Ethelred the Unready, Oxford.
Historia Norwegie, ed. G. Storm (Monumenta historica Norvegiae), 1880.
Historia Norwegie, ed. I. Ekrem/ L. Boje Mortensen, København 2003.
Howard, I. 2003, Swein Forkbeard’s Invasions and the danish conquest of England

991-1017,Woodbridge.

Collegium Medievale 2008

178

Olav Tveito

Bind 21_1:Layout 1 24-06-08 11:18 Side 178

Johnsen, O. A. 1914, Olav den helliges ungdom indtil slaget på Nesjar, Chr.
Johnsen, A. O. 1939, Om Theodoricus og hans “Historia de antiquitate regum Nor-

wagiensium, Oslo.

Johnsen, A. O. 1981, Håkon jarl Eiriksson (998-1030). Nytt kildemateriale og nye

synspunkter, Oslo.

Jost, K. (ed.). 1959, Die “Institutes of Polity, Civil and Ecclestiastical”, Bern 1959.
Keynes, S. 1980, The Diplomas of King Æthelred “the Unready”, Cambridge.
Keynes, S. 1994, “Cnut’s earls”, A. Rumble (ed.), The Reign of Cnut: King of Eng-

land, Denmark and Norway, London: 43-89.

Knowles, D. 1949, The monastic Order in England, Cambridge.
Kolsrud, O. 1958, Noregs kyrkjesoga i mellomalderen I., Oslo.
Sacramentarium Fuldense saeculi X, ed. G. Richter/A. Schönfelder, Fulda 1912.
Kongesagaer, oversatt på grunnlag av G. Storms utgave ved A. Bugge og D. Arup

Seip, Oslo 1930

Krag, C. 1991, Ynglingatal og Ynglingesaga, Oslo.
Lawson, M. K. 1993, Cnut. The Danes in England in the early eleventh century,

London/ New York.

Lie, H., “Sigvat Þorðarson”, Kirkehistorisk leksikon for nordisk middelalder, bind 15.
Lund, N. 1995, “Scandinavia c. 700-c. 1066”, The New Cambridge Medieval His-

tory, bind 2, Cambridge.

Maurer, K. 1855, Die Bekehrung des norwegischen Stammes zum Christentum, I,

München.

Moberg, O. 1941, Olav Haraldsson, Knut den mektige och Sverige. Studier i Olav

den heliges förhållande till de nordiska grannländerna, Lund/København.

Nordal, S. 1914, Om Olaf den helliges saga, København.
Nordiska kungesagor II, overs. K. G. Johnson, Stockholm 1992.
Norges innskrifter med de yngre runer, III, ed. M. Olsen.
Nyberg, T. 2000, Monasticism in North-Western Europe, 800-1200, Aldershot.
Olafs saga hins helga, ed. A. Heinrichs et al., Heidelberg 1982.
Poole, R. G. 1987, “Skaldic verse and Anglo-Saxon history: some aspects of the pe-

riod 1009-1016”, Speculum 62, 265-298,

Poole, R. G. 1991. Viking poems on war and peace : a study in skaldic narrative,

Toronto 1991,

Paasche, F. 1917, “Sigvat Tordsson. Et skaldeportræt”, Edda 8.
Roger of Hoveden, Chronica, ed. W. Stubbs, London, 1868-70, bind 2.
Jansson, S. B. F. 1965, Swedish Vikings in England: The Evidence of the Rune Stones.
Sawyer, B. & P., 2002, Die Welt der Wikinger, Berlin.
Sawyer, P. 1989, “Ethelred II, Olaf Tryggvason and the Conversion of Norway”, J.

Collegium Medievale 2008

Olav Haraldssons unge år og relasjonen til engelsk kongemakt

179

Bind 21_1:Layout 1 24-06-08 11:18 Side 179

D. Niles & M. Amodio (eds.), Anglo-Scandinavian England. Norse-English Re-
lations in the Period before the Conquest, Lanham.

Sawyer, P. 1994, “Cnut’s Scandinavian empire”, i A. R. Rumble (ed.), The Reign of

Cnut, King of England, Denmark and Norway, London.

Saxo grammaticus, Gesta Danorum, ed. J. Olrik/ H. Ræder, Kbh. 1931-57.
Sigurðsson, J. V. 1999, Norsk historie 800-1300 : frå høvdingmakt til konge- og kyr-

kjemakt, Oslo.

Simon av Durham, Historia regum, bind 2, ed. T. Arnold, London 1885
Skaptason, J. 1983, Material for an Edition and Translation of the Poems of Sigvat

Þórðarson, skáld, Michigan.

Stafford, P. A., “The Reign of Ethelred II., a study in the limitations on Royal Pol-

icy and Action,” Ethelred the Unready: Papers from the Millenary Conference,
ed. D. Hill, Oxford 1978.

Tafjord, H. E. 2000, Ein historiografisk tradisjon blir til- ein analyse av tre nor-

manniske krøniker frå 1000-talet, Bergen.

Theodoricus Monachus, Historia de antiquitate regum Norwagiensium, ed. G. Storm

(Monumenta historica Norvegiae), 1889.

Townend, M., 2005, “Contextualizing the Knutsdrápur”, Anglo-Saxon England 34.
Tveito, O. 2002, Kvite-Krist. En analyse av Gudsbildet i eldre norrøn skaldediktning,

Oslo.

Tveito, O. 2005, Ad fines orbis terrae - like til jordens ender, Oslo.
Tveito, O. 2007, “Erkebiskop Wulfstan av York og de eldste norske kristenrettene”,

Norsk teologisk tidsskrift.

Whaley, D. 1993, “Skalds and situational verses in Heimskringla”, Snorri Sturlu-

son, ed. A. Wolf, Tübingen.

Wilcox, J. 2004, “Wulfstans Sermo Lupi ad Anglos as Political Performance: 16.

February 1014 and Beyond”, M. Townend (ed.), Wulfstan, archbiskop of York,
Cambridge 2004: 375-397.

William av Malmesbury, Gesta pontificum anglorum, ed. N. E. S. A. Hamilton, Lon-

don 1870.

Williams, A. 2003, Æthelred the Unready. The ill-counselled king, London.
Zettel, H. 1977, Das Bild der Normannen und der Normanneneinfälle im westfrän-

kischen, ostfränkischen und angelsächsischen Quellen des 8. bis 11. Jahrhun-
derts, München.

Collegium Medievale 2008

180

Olav Tveito

Bind 21_1:Layout 1 24-06-08 11:18 Side 180

Summary

The relation between Olav Haraldsson, Ethelred II and Cnut has been much dis-
cussed among Scandinavian and English historians. The Icelandic and Norwegian
sources show discrepancies, which have caused trouble to the interpreters. The au-
thors of Historia Norwegie and Legendary saga hold the opinion that Olav Har-
aldsson was Cnuts ally in the struggle of power after Cnut had returned from
Denmark in 1015. Fagrskinna and Snorri Sturluson on the other hand know nothing
of such a joint venture. Instead, these sources claim that Olav helped Ethelred II to
conquer England, when the witan called the king back from Normandy in February
1016.

The present article points at questions which are in need of more profound dis-

cussion. First, the author analyses the different traditions concerning the youth of
Olav Haraldsson. He concludes that the link between Olav and Cnut is to some de-
gree due to unreliable information given by the monk Guillaume of Jùmieges in his
history of the dukes of Normandy, and also to the encomiastic character of the ac-
tual skaldic verses and a hagiographic tendency within Icelandic and Norwegian his-
toriography.

Some interpreters have pointed at a skaldic verse, mentioned by Snorri in Heim-

skringla, as a possible key to solution. This verse, which tells that earl Hákon tried
to establish peace between Olav and his Norwegian enemies, is perhaps misunder-
stood by Snorri. An alternative interpretation of this skaldic verse fits well in the
concept of an agreement between Olav and Cnut. The author of this article argues
against this view. He claims that Snorri’s understanding must be preferred.

The author at last puts forward the conjecture that Ethelred, who was in Rouen

simultaneously with Olav in the winter of 1014, might have been related to Olav, in
analogy with the king‘s role at Olav Tryggvason’s confirmation in Andover i 994.
Such a connection makes it still more unlikely that Olav turned to Cnut in 1015/16.

Olav Tveito, f. 1951, dr.philos. Adresse: Reistadlia 26, 3425 Reistad (Lier). E-mail:
[e-mail].

Collegium Medievale 2008

Olav Haraldssons unge år og relasjonen til engelsk kongemakt

181

Bind 21_1:Layout 1 24-06-08 11:18 Side 181