Fortell om starten på moderne internasjonal tolking
Forhandlingene som ledet opp mot undertegnelsen av Versailles-traktaten 28. juni 1919, ble av mange betraktet som starten på moderne internasjonal tolkning. Tusenvis av diplomater, journalister og jurister var på plass, men de snakket forskjellige språk. Det var språkkyndige offiserer som løste dette problemet. Det var også dem som fungerte som mellommenn under den første verdenskrig, men nå gjorde de det på en mer formalisert måte. Nurnbergprosessen, rettsoppgjøret med nazistiske krigsforbrytere etter den 2. verdenskrig, ble en annen viktig milepæl for profesjonaliseringen av tolkeyrket. Personer som deltok i denne prosessen hadde på seg høretelefoner som var koblet til tolkekabiner. Teknologiske framskritt gjorde at tolkningen kunne foregå simultant i store forsamlinger.Tolkekabiner var lydtette. Dette var også et framskritt i forhold til Versailles-forhandlingene, der tolkingen foregikk konsekutivt, det vil si etter at ytringene var uttalt.
Etter krigen økte også den internasjonale kontakten, og tolker fra det sivile liv kom på banen. De ble aktører i den økende internasjonale handelen og i Folkeforbundet, sammenslutningen av stater som senere skulle utvikle seg til å bli de Forente Nasjoner. Dette skulle bli permanente arbeidsarenaer for sivile tolker. En egen organisasjon for det som ble hetende konferansetolker ble opprettet, the International Association of Conferance Interpreters. Høye standarder ble satt for de som ville være med i denne foreningen, og tolkene selv kom fra de samme høystatusmiljøene som politikerne og diplomatene de tolket på konferansene.